Den forventede historie
Ikke sjelden når jeg leser bøker, kommer jeg til en passasje hvor jeg har en klar formening om hva som kommer til å skje. Forfatteren har lagt et løp jeg kjenner igjen, tegnet rammene for en intrige hvor jeg ser både hvilket valg hovedpersonene vil ta og hvilke tragiske konsekvenser valget vil ha for dem.
Eksempelvis har det forelskede paret endelig funnet hverandre, og de er trygge på at den slemme drittsekken som tidligere plaget ham eller henne, er impotent. I hvert fall akkurat den dagen eller natten som ligger foran dem. De undervurderer hans kløkt eller hans ondskap, eller tror de er uovervinnelige. Som leser mister jeg innlevelsen fordi det blir så opplagt at det skal ende i tragedie.
Forfatteren gjør to tabber på én gang. Kan hende gjør forfatteren bare én tabbe, men den materialiserer seg i to problemer. Det første problemet er at jeg vet hva som kommer til å skje, og at valget og konsekvensene av valget irriterer meg. Foran meg har jeg side opp og side ned med en historie jeg har klare formeninger om hva vil inneholde, og hvor tragedien fremstår som både kjedelig og meningsløs.
En sjelden gang i blant overrasker våre helter ved å ta den andre veien, ved å velge “rett”. Det kan gjøre meg en smule glad og føre til at jeg gir forfatteren litt mental cred. Jeg lever meg raskt inn i boken og går videre.
Forfatteren har likevel gjort en tabbe, eventuelt har vi problem nummer to. Selv om våre elskede og elskende hovedpersoner skulle velge rett, og dermed få en skjebne som jeg anså som mindre sannsynlig da historien ble forventet, inntar jeg et metaperspektiv. Forfatteren har kanskje bevisst tegnet rammene for en intrige hvor de fleste historier ender i forferdelse, for deretter med vilje å “overraske” med det gode valget. Men selv dette er ofte mislykket. Flittige boklesere har sett historien for mange ganger, forventer den, ser det sannsynlige og tragiske utfallet, men ser også det alternative valget. Dette valget er riktig nok mye bedre både for våre helter og for boken, men vi har uansett å gjøre med dårlige og forutsigbare fortellergrep. Skreddersømmen blir for synlig, og forfatteren har mistet grepet på meg.
Hver gang jeg opplever den forventede historie, tenker jeg at det er altfor mange som får utgitt bøker. Jeg innser at alle kan gjøre feil, også forfattere. Men den forventede historie kommer ofte på et avgjørende tidspunkt og er helt sentral i boken. Forfatteren avslører at han ikke mesterer håndverket. Det er trist at så mange bøker skjemmes av forventede historier, fordi man må grave gjennom så mye kjedelig forutsigbarhet for å finne de sjeldne gullkornene.