Ut, Valla, ut!
Selv kunne jeg godt tenkt meg at Valla satt som LO-leder så lenge som mulig, men det er ting som tyder på at hun er på vei ut på glattisen. Ikke akkurat som en vakker, men klumsete Bambi, men som en rabies-befengt flodhest med tydelige psykopatiske trekk.
AP-politikere har ikke fått munnkurv i Valla-saken, noe som er høyst uvanlig i personstrider i Arbeiderpartiet. Det er liten tvil om at Martin Kolberg og Jens Stoltenberg har en plan når de slipper ordet løs i DNA. Hvis jeg setter meg i Kolbergs hode et lite øyeblikk (vræææææææææææææææææl!), tenker jeg:
"OK. Valla er farlig. Hvis hun blir sittende, er hun en forjævlig fiende som kan gjøre livet til sentrale AP-venner (og mitt eget) til et sant helvete. Vi kan altså ikke gå åpent ut og si at hun er en dass. Så hvordan får AP markert motstand mot Valla, slik at Partiet ikke smittes av pesten hennes? Jo, vi slipper ordet løs. Dermed kan fylkesledere og andre som ingen forventer at skal komme med kloke tanker, spre all den dritten om Valla som er nødvendig for å markere den nødvendige avstand til ml-hora. Samtidig har vi sikret oss mot den usannsynlige eventualitet at hun overlever jakten på hennes politiske sjel. Ah, jeg er genial. Jeg fikk ikke Stalins post Partiet uten grunn."
Slik er det nok. Helvete. Jeg må ut av det hodet. NÅ.
Oppdatering: Og nå har Valla fikset en drapstrussel også. Det kaller vi et siste redningsforsøk. Sympatien overvinner kanskje psykopatiassosiasjonene.
Dødens teater
Jeg har tidligere skrevet om Saddams teater. Nå har hans teppe falt for siste gang, og turen går derfor til nye skuespillere. En lang rekke diktatorer har gjort sin opptreden de siste årene, fra fullbårne James Bond-skurkaktige kinamenn i Nord-Korea til samordnede propagandashows med hviterussiske, venezuelanske, cubanske, iranske og nå nicaraguanske (heter det det?) galninger i hovedrollene. Det er der det brister. Disse gutta er ikke gale. Onde, javel. Men ikke gale.
Bush' USA fremstår som en samlende fakkel for disse små diktatorene. Vesten, med USA i spissen, er totalt impotent når Venezuelas president står på talerstolen i FN og kaller George for djevelen selv. Vesten ikke bare virker impotent, men er det. Det er faktisk en betydelig fare for at kukken må amputeres dersom det ikke skaffes passende sykepleiere.
Slik Vesten fremstår idag, er den fullstendig impotent i møtet med diktaturer. Ondskap er et ord som snart bare brukes mot nazisme, og folk tror at man kan reparere diktaturer ved å kaste Amnesty etter dem. Diktatorgjengen vet godt at vi er impotente, at Irak-"krigen" var et siste forsøk på å hoppe i høyet. Derfor kan den danse rundt i visshet om at vi bare har store ord å kaste mot dem, som stort sett har motsatt effekt enn den ønskede. Det impotente Vesten fungerer som en samlende kraft for diktatorer som ellers ville hatt særdeles lite annet å snakke om enn torturerfaringer. Vår impotens består i vår filosofi. Pragmatismen og politisk korrektheten som snart er så hellig i dette landet, at jeg ikke blir overrasket dersom det vedtas en skjønnsmessig straffelov som sanksjonerer alle angrep på "samfunnets beste", gjør oss fullstendig ute av stand til å hanskes med ondskap. Og dere, de politisk korrekte, er de eneste som ikke skjønner det.
Inntil det går et lys opp for dere, får vi andre sitte med pikken i fatle og drømme om ungdommens glansdager.
Død blogg?
Bloggen min er ganske død for tiden, og det skyldes at mitt studium er fullført - jeg har tatt steget inn i den store verden og begynt å jobbe. Muligvis blir jeg mer aktiv når jeg har litt tid og overskudd ved siden av arbeidet, men det kan bare tiden vise.
Vår tids profeter
Spåkonene fra BI fornekter seg ikke. Nå har de virkelig slått på stortrommen: Seks forskere har oppstilt et fremtidsscenario. I 2030 jobber blivende studenter noen år i omsorgssektoren for deretter å få gratis skolegang, alle mennesker i verden får en individuell CO2-kvote av "verdenssamfunnet" som kan selges, Norge tjener store penger på CO2-rensing, McDonalds har store rekrutteringsproblemer som følge av at de unge jobber i omsorgssektoren, bensinprisen er 50 kroner per liter - i alle land - og de eldre har brukt opp pengene sine på helsetjenester som gjør dem eldgamle.
Jeg liker slike spådommer, de er velegnet til å overbevise folk om at økonomer stort sett ikke aner hva de snakker om. Jeg skal bare si noe om én av disse påstandene, den man faktisk kan vurdere utfra prinsipper økonomi-professorene bør være kjent med: McDonalds skal altså få rekrutteringsproblemer fordi en rekke studenter fortsetter med helgevakter i omsorgssektoren fremfor å flippe burgere. I et fritt eller semi-fritt marked får man ikke varige rekrutteringsproblemer til yrker som nesten alle mennesker i verden kan utøve uten nevneverdig opplæring. Følgen av mangel på arbeidskraft på et slikt område er økte lønninger, som vil tiltrekke seg nye arbeidere. Hvis mot formodning økte lønninger hos McD er umulige fordi folk ikke vil betale mer for burgerne, vil McD gå nedenom og hjem. Men det er vanskelig å se at McDs konkurrenter skulle ha lettere for å skaffe seg arbeidskraft, og dermed vil høyere pris på mat være en nødvendig følge av vanskelig tilgang på folk.
BI-spåkonene har erstattet glasskulene med lang utdannelse og dress, men prinsippet er det samme: De uttaler seg om en fjern fremtid og later som de gjør noe annet enn å stikke fingeren i luften og gjette. En økonom spår ikke, han fremlegger et velfundert fremtidsscenario basert på anerkjente økonomiske modeller.
Det er bare å håpe at BI-spåkonene fortsetter med fremtidsscenariene sine, slik at flere blir vaksinert mot vår tids profeter.
Irrasjonelle kvinner
Jeg har selvsagt alltid vært skeptisk til kollektivisme, og å dømme enkeltkvinner på bakgrunn av at kvinner generelt er mindre rasjonelle enn menn, ville vært den reneste galskap. Men at kvinner i alminnelighet er dummere enn menn, må da dette være et utmerket bevis for. 
(Trusselbrev kan sendes som e-post, brevbomber frabes, groupies må stille seg i kø.)
Giske – et politisk talent
I følge Jens Stoltenberg er Trond Giske et "politisk talent", siden han har levert "imponerende resultater" som kulturminister. Ja, Giske må utvilsomt være et politisk talent når han kan oppnå imponerende resultater i et departement som aldri har hatt rett til å eksistere. Og hvor forbannet vanskelig kan det være å stappe andres millioner ned i halsen på tiggende kor og idrettslag?
Et kvalmende krav
Fredsprisvinner Muhammad Yunus bruker sin ferske posisjon som Arafats etterfølger til å presse Telenor. Han holder fattige kvinner i Bangladesh frem som et moralsk bevis for at Telenor må gi fra seg sin eiendom.
Så lenge man godtar at andres behov innebærer et en moralsk rett til å kreve noe av dem som kan gi, har Telenor intet forsvar mot Yunus' angrep. Den som trodde at sosialismen døde med Sovjetunionen, bør tro om igjen. Dogmet "yt etter evne, få etter behov" lever i beste velgående i dag. Hvis du ikke klarer å hoste opp et moralsk forsvar for en privat bedrifts rett til å beholde aksjemajoriteten i et stort selskap som lutfattige og sultende kvinner har behov for, har du selv aldri revet ned dette moralske prinsippet.
Hvis du får en kvalm følelse når du sier til deg selv: "Jeg har rett til å leve i overdådig luksus uten noen gang å gi en krone til et lutfattig menneske som behøver hver krone så mye mer enn meg", er du neppe unik. Men hvis du aksepterer moralske dogmer uten å undersøke deres berettigelse, er du i det minste dum.
Selv føler jeg sinne når folk krever noe av meg uten å tilby gjenytelse. Ja, du leste rett: Sinne. Kravet til slike mennesker forutsetter at mitt liv er deres, at min tid, min evne til å produsere tilhører dem - bare fordi de trenger resultatene av mitt arbeid. Den som blir moralsk indignert når man overser et krav om almisser, anser deg som slave av andres behov. Det finnes intet kompromiss her. Enten tilhører din kropp og det du produserer, deg. Eller så tilhører den alle andre, og du er heldig hvis du får beholde noe.
Pragmatikerne vil selvsagt gulpe opp et kompromiss her også: "Jammen, du har en plikt overfor fellesskapet, for samfunnet. Ingen sier at du må gi alt; vi sier bare at du må ta ansvar."
Så hvem bestemmer hvor stort "ansvaret" mitt skal være? Dersom det ikke er meg selv, eier samfunnet alt jeg produserer, og jeg er en slave av andres oppfatning av mitt "ansvar". Jeg er heldig hvis jeg får beholde noe, og egentlig bør jeg takke samfunnet for at jeg er så privilegert at jeg får penger til internet og tv - åpenbare luksusgoder. Vi ser det samme i skattedebatten: Overskrifter som "de rike får skatteletter" gir inntrykk av at de griske kapitalistiske svina får penger av staten. Sjelden er det noen som påpeker at staten bare tar litt mindre av dem enn i fjor.
Aldri ser vi styrtrike nordmenn hevde at alt de produserer, tilhører dem, at alt staten tar fra dem, er tyveri. Ingen er villige til å forsvare retten til egen eiendom og i ytterste konsekvens: retten til eget liv. Vi kan heller ikke forvente noe slikt forsvar fra Telenor. Det er rått parti. Svakhet og behov er de høyeste moralske faner i dagens samfunn. Hvis Telenor tar opp kampen, blir selskapet liggende som en blodig levning på den moralske slagmarken.
Og det er din feil. Ja, du som gjennom hele denne artikkelen tenker at kompromisset er mulig og at jeg bare er en fundamentalistisk og naïv idiot som ikke lever i den virkelige verden. Det er du som støtter slaveriet. Likevel tenker du på meg som fanatiker.
Lykke til med livet ditt.
Telefonselgere
Hvis du hater telefonselgere like sterkt som jeg gjør, er kanskje dette en god måte å bli kvitt dem på.
Pizza på toget
Dette er kanskje noe å tenke på neste gang man skal på langtur med toget. Maten til NSB er unektelig elendig, så hvorfor ikke bestille en pizza?
Bevis for menneskeskapt global oppvarming
I motsetning til hva mange tror, er det ikke konsensus blant eksperter om hvorvidt menneskene står bak en temperaturøkning på jorden, eller hvordan en slik eventuell temperaturøkning vil utvikle seg. Likevel formidler de fleste skolebøker og media i Norge teorien om menneskeskapt global oppvarming som et vitenskapelig faktum. Nesten daglig kan man lese artikler, som denne i Aftenposten, der klimaendringer i realiteten anvendes som bevis for teorien om menneskeskapt global oppvarming.
Artikkelen nevner selvfølgelig intet om at det har vært vesentlig mindre is i Alpene før, ja, at det faktisk i over halvparten av de siste 10 000 årene har det vært mindre is i Alpene enn det er idag. Man ser en sterk tendens i media til å sile faktum og innspill for å underbygge befolkningens allerede nær sementerte oppfatning av global oppvarming som menneskeskapt.
Klimaforskningen lider dessuten under et par strukturelle problemer som svekker forskernes troverdighet. Grunnforskning blir typisk fremhevet som den reneste og minst subjektive formen for forskning. Det er denne man kan stole på, får man podet inn på videregående. (Det fikk i hvert fall jeg.) Siden det er lite penger å tjene på klimaforskning, sponses denne typisk av nasjonalstatene. Og her dukker problemet opp. Kjernen i argumentasjonen om at grunnforskningen er sannhetssøkende nærmest per definisjon, bygger på at forskeren ikke har økonomiske interesser i resultatet. Han vil altså ikke få penger fra kapitalistiske svin for å komme til den ene eller andre konklusjonen.
Men er det virkelig slik det er? Hvilken stat vil pumpe stadig mer penger inn i klimaforskning dersom forskningen viser at global oppvarming ikke er menneskeskapt? Det er ikke så vanskelig å tenke seg til at klimaforskerne faktisk har sterke økonomiske motiver for å opprettholde myten om menneskeskapt oppvarming av jorden. Arbeidsplassene ville neppe vart særlig lenge dersom man kom til andre resultater.
En rekke andre statlige stillinger og organer fungerer på samme måte. Se for eksempel på de ansatte i naturforvaltningsdirektoratet som driver med naturfredning. Hvis de ikke finner et område i ny og ne som har spesiell og vakker natur som kan fredes, gjør de seg selv overflødige. Kanskje bør man ha det i hodet neste gang noen bæljer om såkalte uavhengige forskere, enten de forsker på klima eller noe annet hvis formål slett ikke er å produsere noe.