Svartebørsen er et resultat av sosialistisk tankegang
Trond Giske har fått det for seg at svartebørshandel med billetter må forbys. Konsertgjengangere opplever ofte at alle billettene til populære arrangementer blir utsolgt i løpet av få miniutter. Vesentlige andeler av billettene kjøpes av såkalte svartebørshaier som tjener seg rike på videreslag.
Svartebørsen er et resultat av at billettene er for lavt priset. Så lenge det er et vesentlig sprik mellom tilbud og etterspørsel, vil det være store penger å tjene på svartebørssalg av billetter i Norge. Det er absurd å forsøke å rette opp en feil ved å begå enda en. Et forbud mot svartebørssalg av billetter er et inngrep i eiendomsretten som ikke kan forsvares, og den eneste uetiske spilleren på dette markedet blir da Trond Giske.
Den sosialistiske tankegangen som ligger bak dagens prising av billetter, fører til svartebørsen. Ved å kreve den prisen for billetter som markedet er villig til å betale, blir svartebørsen borte, og vi kan alle kjøpe billetter til de arrangementer vi har råd til. Som en ekstra bonus slipper vi det samfunnsøkonomisk overflødige leddet som svartebørshaiene utgjør.
Oppdatering: Her er en artikkel med et litt annet syn på svartebørsen enn hva Giske har.
I samfunnets interesse
La oss si at livet ditt er ditt eget, at det tilhører deg. La oss deretter si at du er et fritt menneske og kan gjøre hva du vil med livet ditt.
Når vi har denne forutsetningen på plass, forsøker vi oss på en forutsetning til. La oss si at ”samfunnet” består av en haug med enkeltmennesker. Kan det egentlig bestå av noe annet, eller noe mer? Nei. Likevel fremstår ”samfunnet” som noe stort og hellig, og det er ”samfunnets beste” som styrer politikken. Ingenting kan trumfe ”samfunnsinteressene”.
Da har vi to forutsetninger på plass. Samfunnet består av frie enkeltindivider, hvis liv tilhører dem selv. Hva innebærer det da når noen mener at man skal ofre seg for ”samfunnets beste”? Jo, at noen enkeltindivider skal ofre seg for noen andre. Hvorfor det er slik, er vanskelig å peke på. Hva som er ”samfunnets interesse”, endrer seg fra dag til dag, og det er i hvert fall ikke jeg som bestemmer hva det er i dag.
Det gjør imidlertid til en viss grad politikerne. Anita Apelthun Sæle mener at abort kan bli ulovlig fordi samfunnet trenger barna. Det er jo et herlig perspektiv: Årsaken til at du skal få barn, er at samfunnet skal ha dem. Å få barn for ”samfunnets” skyld må jo være det ultimate slaveri. Ikke bare skal du ofre deg ved å bære frem et barn du ikke vil ha, men du overleverer også barnet ditt til samfunnets tjeneste.
Hvorfor? Si det. Fordi politikerne sier at det er i samfunnets interesse?
Men hvis vi beholder de to forutsetningene vi begynte med, ser vi fort at det er noe galt her. Resonnementet forutsetter nemlig at samfunnet er noe annet enn de menneskene det består av. Sæle trenger barna fordi de skal pleie de gamle om mange år. Altså er det fremtidens samfunn vi skal ofre vår frihet og våre barn til. Og hva er fremtidens samfunn? Jo, det er ingenting, det. Fremtidens samfunn eksisterer ikke ennå, så kos dere, alle unge mødre: Barna deres skal ofres på alteret for fremtidens mareritt. Måtte det gå dem vel.
Tenk hvis du møtte en huleboer …
Tenk deg at du står ved kassen og skal betale dagens middag. Akkurat da kommer en fyr traskende med bar overkropp, speedo i naturskinn, knokler som kjede rundt halsen og en relativt grovt utskåret klubbe over skulderen. Antar du umiddelbart at dette er en fyr du kan diskutere samfunnsutviklingen med, eller kicker fordommene dine inn og du forutsetter automatisk at han har en IQ lavere enn min avdøde katt?
Man plasserer mennesker i grupper basert på ytre kjennetegn. Det er helt naturlig. Slike fordommer holder oss i live. De færreste går inn i en mørk bakgate hvis det står en gjeng der og kaster kniver til hverandre og ser alvorlig blodtørstige ut. For alt vi vet, er de hyggelige elever ved en kristen videregående skole som trener til skoleavslutningen. Sannsynligheten for det er vel imidlertid ikke så høy.
Muslimske kvinner som bruker hijab, føler seg diskriminert. De er det sikkert også, men kan de forvente noe annet? Det er ganske naturlig at man har fordommer mot dem som stikker seg ut ved å dekke til ansiktet sitt. Høyst sannsynlig ville en hvit kvinne uten hijab blitt diskriminert i Saudi-Arabia. Klær og oppførsel sender signaler. Hijab signaliserer at man er noe fremmed, og kanskje til og med underkastelse, i et ikke-muslimsk land. Hvis mannen som så ut som en huleboer, ble overrasket fordi du ikke tok ham alvorlig, ville vel de fleste sett på ham som en tosk.
Når mister livet sin verdi?
Folk flest reagerer sterkere på at et barn er drept eller at det er barn som holder på å sulte ihjel i Afrika, enn når det er voksne som dør eller er i livsfare. På hvilket tidspunkt mister livet sin verdi? Går det nedover helt fra fødselen, slik at en toåring er dobbelt så meget verdt som en fireåring, fire ganger så meget verdt som en åtteåring, osv.? Selv har jeg store problemer med å se hvorfor en toåring har høyere verdi enn en seksti år gammel mann.
FNs maktkåthet – en søken etter verdensherredømme
FN er et plussord i Norge, som i de fleste andre vestlige land. Her er en glimrende artikkel med et litt annet perspektiv.
Når flertallet slår av fornuften
Det er med en viss resignasjon jeg registrerer at Europa fortsetter å håndheve lover som utgjør inngrep i ytringsfriheten. Mens striden om muhammed-tegningene fortsatt raser presterer altså Østerrike å idømme David Irving tre års fengselsstraff for en historieoppfatning som vekker avsky.
Rasistiske og nazistiske ytringer er i svært liten grad vernet i Europa. Særlig Tyskland og Østerrike har streng lovgivning som rammer slike ytringer, av historiske årsaker. Problemet er at lovgivningen representerer det samme som kortsluttet da disse landenes befolkning lot seg forføre av nazismens følelsesbaserte dogmer på 1930-tallet. Begge deler handler om å bygge samfunnets prinsipper om rett og galt på befolkningens følelser.
Lovgivningens formål må være å beskytte individets rettigheter, herunder ytringsfriheten. Dens formål er ikke å verne folk mot ytringer de ikke liker – det er bare å lukke ørene eller ta til motmæle. Dobbeltmoralismen ligger tykt utenpå media og enkelte bloggere i disse dager. Svært få er villige til å forsvare rasisters rett til ytringsfrihet. Hvorvidt dette er fordi man er redd for å bli stemplet som rasist, eller fordi man mener at ytringsfriheten virkelig bør begrenses på dette området, skal jeg ikke spekulere i.
FN har allerede vist seg som en glimrende bekjemper av ytringsfrihet. I august 2005 gav FNs rasediskrimineringskomité(!) beskjed om at Norge må stramme inn ytringsfriheten slik at rasediskriminerende ytringer ikke må forekomme igjen. Særlig fikk Norge kritikk for å ha frifunnet de tiltalte i den såkalte Boot Boys-saken i 2002. Den som tror at FN kjemper for menneskerettigheter, bør fjerne skylappene og forsøke å se skogen fra avstand.
Virkelighetsflukt i praksis:
Et krav om underkastelse
Islam betyr underkastelse. Ikke få ganger har vi fått høre at det betyr ”fred”, men det er altså en løgn. Men så kan da også muslimer lyve for oss hedninger uten at dette får konsekvenser for deres forhold til allah. (Ja, den lille forbokstaven var et bevisst valg.)
Man ber om tilgivelse når man har gjort noe galt, hvis man innser at man har gjort noe galt. Dersom man ikke innser det, er en unnskyldning et forsøk på å tekkes den fornærmede. Hvis en slik falsk unnskyldning kommer som en følge av et krav fra den fornærmede, gir den uttrykk for underkastelse. Man forkaster sitt eget syn og kryper ned på kne til tross for at man fortsatt mener at man har retten på sin side. Dette er hva en rekke muslimske organisasjoner og stater har krevet både av danske og norske statsledere de siste dagene.
Religion har alltid handlet om makt. Islam er intet unntak. Formålet med alt snakket om ”respekt” og ”toleranse” for islam er å heve religionen over kritikk, beholde sløret av mystikk slik at makten stadig kan utvides. Derfor bør man benytte enhver sjanse til å peke på hvor irrasjonell denne religionen er og hvilke forferdelige ofre den krever hver eneste dag.
Tegningene av muhammed har en dobbel funksjon. For det første viser de at man ikke lar seg skremme, at Vesten fortsatt er Vesten og at islam ikke har all makt her.
For det annet bidrar de til å avmystifisere muhammed. Han gjøres om til et menneske av kjøtt og blod uten overnaturlige krefter. Han blir seende ut som en hvilken som helst Ali eller muh…, eh, Gunnar.
Begge deler faller muslimer tungt. Både makten og æren står på spill, og gjenopprettelse kan kun skje ved at de vantro viser sin underkastelse ved å be om tilgivelse. Det er vår plikt å aldri gi etter for et slikt krav.
Medlidenhet som våpen
Clarence Ray Allen er blind. Han sitter i rullestol. Han har hjertetrøbbel. Han er dømt til døden. Både såkalte menneskerettsaktivister og Verdens Gang synes åpenbart synd på Allen. Svakhet og medlidenhet er mektige våpen, og de benyttes aktivt i vesten idag. Allen er dømt for drap og for å ha beordret tre drap på dem som vitnet mot ham i retten. Man må lese mesteparten av artikkelen i VG før man finner denne informasjonen.
Det sentrale er åpenbart at en amerikansk guvernør vil henrette en fyr som er så syk og så gammel. Man kan da ikke henrette gamle og syke! Hvorfor skulle det være verre å henrette en gammel og syk morder enn en ung og frisk en? Man kan spørre seg hvorfor dette er en nyhet som kvalifiserer til førstesiden i Norges største avis, men det skulle vel være ganske klart: Det foregår en massiv kamp mot dødsstraff i USA, og journalistene i VG har selvsagt ingenting imot å sette søkelyset på dødsstraff i det landet avisen hater mest (muligvis med unntak av Israel). Det kvalmende med denne artikkelen er likevel at mannens fysiske skavanker skal tale til hans fordel. Når ble svakhet et grunnlag for forskjellsbehandling? Hvorfor skal nåde gå for rett?
Frykt og frihet
Den norske befolkning fortjener hverken frihet eller sikkerhet.
I en undersøkelse foretatt av Norsk Respons nylig, fremkom det at hele 55 prosent av den norske befolkning er villig til å holde terrormistenkte i varetekt i tre måneder uten å bli fremstilt for en dommer, se Dagbladet og Aftenposten.
I jakten på terrorister glemmer flertallet av befolkningen at den rettsikkerhetsgaranti det er å få prøvet en frihetsberøvelse for en upartisk domstol, ikke er der for å beskytte terrorister. Den er der for å beskytte uskyldige. Den er der for å beskytte deg og meg, våre sønner og døtre, våre brødre og søstre, våre fedre og mødre. Formålet er nettopp å la en dommer vurdere om det er grunnlag for fengslingen, slik at uskyldige kan slippes fri.
Heldigvis er det ikke det idiotiske flertall som bestemmer hvordan rettssikkerhetsgarantiene skal utformes. Det følger av EMK artikkel 5 nr. 3 at man har krav på å få prøvet frihetsberøvelsen ”promptly”. Fire døgn og seks timer ble ansett som for lenge av Den Europeiske Menneskerettsdomstol i Strasbourg i den såkalte Brogan-saken. Dette til tross for at det var tale om terror-mistanke i en opphetet situasjon i Nord-Irland.
I Norge idag er regelen at man skal fremstilles for tingretten dagen etter at man er pågrepet. I en beredskapssituasjon, for eksempel ved et krigsutbrudd, er den tre dager. Likevel har nordmenn tydeligvis ikke betenkeligheter med å la den være tre måneder selv om freden jevnt over råder i dette landet.
Årsaken til at folk flest gjerne lar politiet fengsle folk i tre måneder uten dom, er formodentlig at de tror at dette vil gjøre Norge tryggere. Selv har jeg store problemer med å se betenkelighetene med at en dommer skal vurdere om det virkelig foreligger en berettiget mistanke mot en person. Og hvordan mangelen av en dommer i denne prosessen skal gjøre landet tryggere, ja, det er helt utenfor min fatteevne.
Dette er en grunnleggende rettsikkerhetsgaranti som de fleste antagelig aldri har tenkt over, fordi de fleste av oss aldri blir fengslet. Det er imidlertid litt for sent å tenke på det når du sitter inne på syvende uke uten å ha sett noe annet enn tre sinte politimenn som skrek til deg at du måtte ligge stille mens de strammet til håndjernene. Også du som bare skulle hente ungen din i barnehaven …
Nå tenker du kanskje at: ”Jaja, det skjer ikke meg eller mine. Jeg er ikke terrorist, og så feil kan ikke politiet ta.” Idiot. Jeg skal le av deg når du kommer ut etter tre måneder sammen med istykkerskutte narkomane og Mullah Krekar.
Frem til latterens dag nøyer jeg meg med å sitere Benjamin Franklin:
”Those who would give up essential liberty to purchase a little temporary safety, deserve neither liberty nor safety.”
Arven etter Neville
Israel tvangsflyttet for kort tid siden nybyggerne fra Gazastripen og trakk styrkene sine ut derfra. Mange, herunder sentrale FN-topper, så dette som et viktig skritt på veien til fred. De av oss som har lært noe av fortiden, regnet med at israelerne vil måtte betale med blod for Sharons appeasement.
Det samme skjer igjen og igjen. Når man forhandler med ondskap, gir etter for ondskap, kommer ondskapen og biter en i ræva. Neville Chamberlain lot Hitler få beholde deler av Tsjekkoslovakia gjennom München-avtalen i 1938. Dette i håp om at løven ville nøye seg med denne lille kjøttbiten og ikke brøle etter mer.
Det måtte gå galt. Og det går galt hver eneste gang. Terrorister, akkurat som Hitler, forstår bare ett språk: Makt. Den eneste måten det kan bli fred i Israel på, er hvis israelerne utsletter enhver motstand i de palestinske områdene.
Spørsmålet er hvorfor ingen har lært av Nevilles gigantiske tabbe. Fortsatt omtales han som en "honourable man", til tross for at han lot Adolf Hitler ture frem som han ville i Europa. Dette fordi man i Europa fortsatt er villig til å gi diktatorer og terrorister nesten hva de enn ber om, så lenge det ikke fører til væpnede konflikter på kort sikt. Et glimrende eksempel er motstanden mot krigen i Irak.
Hver gang Israel trekker seg ut fra såkalte "okkuperte områder" eskalerer konflikten og det ender i uskyldige israeleres død. Det er nesten utrolig at selv Israel ikke har lært av arven etter Neville. Måtte verden før eller siden vokse opp og ta tyren ved hornene.
An appeaser is one who feeds a crocodile, hoping it will eat him last. - Winston Churchill