En mørk visjon
For to måneder siden skrev jeg om USA som både vil spise kaken sin og beholde den. Mellom linjene kunne man lese et ønske om at USA og Vesten forpliktet seg til å føre en ordentlig krig. Jeg har imidlertid innsett at det neppe kommer til å skje.
Venstre- og høyresiden i USA slåss om å ha ”gjort mest” i kampen mot terrorisme. Terrorlovgivning er vedtatt, frihet er begrenset. Terrormistenkte kan dømmes av militærtribunaler bak lukkede dører. Ingen kan kontrollere om disse tribunalene er upartiske, om de får instruksjoner ovenfra, om dommerne møtes med sanksjoner eller avsettes hvis de ikke kommer til de ønskede resultater. Myndighetene vil gjerne utvide adgangen til telefonavlytting uten å gå veien om domstolene. Overvåkningssamfunnet er bare ved sin fødsel.
Det synes stadig mer åpenbart at USA ikke er villig til å utkjempe den krigen de hevder de er i. Jeg har vanskelig for å ikke spekulere i hvilke motiver makthaverne har for å opprettholde et inntrykk av at USA utkjemper en krig, når de ikke gjør det. I en krig forsøker man å utslette fienden, det er ingenting som tyder på at USA søker å oppnå et slikt mål. Ved å sørge for å ha en konstant ytre fiende har myndighetene blankofullmakt til å gradvis fjerne befolkningens rettigheter og utvide statens makt. Det er en kjent teknikk, den har vært brukt i omtrent samtlige diktaturer verden har sett.
Jeg ser ingenting som tyder på at frihetsinnskrenkningene vil stanse. Og det er de konservative, det som kalles høyresiden, som er den største pådriveren. En absolutt krig mot islamistene er umulig i det rådende politiske klima. Egne rettigheter er dessverre ikke like hellige. Politikere med diktatortalent og -vilje finnes i Vesten så vel som andre steder. Med mindre noen tar bilder av den nakne keiseren og publiserer dem på nett før ytringsfriheten der er en saga blott, er jeg redd USA er på vei mot fascismen.
At Vesten har en fiende som vil utslette oss i islamistene, er ikke tvilsomt. Men så lenge ingen er villig til å utkjempe krigen, er våre egne politikere en langt større trussel mot våre liv i frihet enn selvmordsbombere og flykaprere. På de nåværende skinnene er en totalitær overvåkningsstat siste stoppested, og jeg fatter ikke hvordan vi skal få endret retning.
Min arm, min sprøyte, mitt liv
Unge Venstre ønsker å avkriminalisere narkotika. Jeg blir i godt humør når partier som altfor ofte plasserer sine klisne føtter midt i sosialdemokratiet, foreslår noe med en herlig duft av frihet.
Dessverre er Unge Venstre helt alene om å mene at jeg skal ha full frihet til å bestemme over min egen arm, de andre ungdomspartiene sitter hoderystende med et dusin halv-illegale halvlitere innabords og fatter ikke hvordan noen kan finne på et så tåpelig forslag. Unge Høyres leder, Torbjørn Røe Isaksen, mener at det er et dårlig forslag siden det kan få flere til å prøve narkotika.
Tidligere hadde jeg et noe ambivalent forhold til Røe Isaksen, men det vennet jeg meg av med for en stund siden. Det er tilsynelatende lite som skiller Unge Høyre og deres voksenparti hva angår et helt grunnleggende perspektiv: Målet helliger middelet. Jeg har store problemer med å holde på maten når Unge Høyre taler i store ord om frihet, når friheten bare skal nytes dersom den helliger et mål en maktkåt politiker anser som vakkert. Dersom høyrepolitikere mente noe med sine store ord om frihet, ville de dempet pragmatikken en smule og sett at den viktigste eiendomsretten er retten til å bestemme over egen kropp. Uten denne er de fleste friheter bare tillatelser fra staten, som allerede eier oss med hud og hår.
Nå er det sikkert enkelte lesere av denne bloggen som ikke klarer å løsrive seg fra bildet av min vakre og muskuløse overarm med en skitten sprøyte i seg, men jeg kan trøste dere med at min eneste omgang med narkotika skjer ved observasjon på vei til universitetet. 
Et krav om å bli hørt
Det er en utbredt misforståelse at ytringsfrihet også inkluderer et krav om å bli hørt.
Hvis en eller annen gruppe eller person ikke har hatt mulighet til å ytre seg gjennom media, sies det gjerne at han ikke har noen reell ytringsfrihet. Slikt kommer ofte både fra venstre- og høyresiden i politikken. Selv de som vanligvis er beskyttere av individets frihet, taler tidvis om reell i motsetning til formell ytringsfrihet.
Denne begrepsbruken er i beste fall villedende. Hvis man ikke får sitt innlegg publisert i avisen eller ikke får taletid på tv, har det ingenting med manglende ytringsfrihet å gjøre. Et krav om å bli hørt er faktisk det motsatte: Det forutsetter en grov krenkelse av andres eiendomsrett.
Ytringsfrihet er retten til å ytre seg fritt, uten å bli utsatt for sanksjoner eller trusler om slike. Du kan ikke kreve at folk skal lytte til deg, langt mindre kan du kreve at noen skal stille opp med mikrofon, kamera og en satellittsender for at du skal få dine pinlige tretten sekunder i rampelyset.
Tenk deg at du eier en avis. Dine verste meningsmotstandere anklager deg for sensur fordi du ikke trykker deres leserinnlegg. De krever at du skal gi dem en kanal de kan ytre seg gjennom, fordi dette er en del av deres ytringsfrihet. Når ble tvang og frihet synonymer?
Likestilling: Resultatlikhet og rettigheter
mairon har i en kommentar etterlyst en rekke temaer han mener at jeg ikke belyser (godt nok). Et av dem er likestilling. I en kommentar skriver han følgende:
Hva med likhet mellom kjønnene?
- Lik lønn for likt arbeid, uavhengig av kjønn
- Hvorfor velger forsatt kjønnene ulikt? Er dette pga dem blir programmert i tidlig alder, eller er vi ulike? Har kvinner og menn egentlig noen reele valg?
I en annen skriver han:
Det jeg prøvde å si er følgende: i utgangspunktet skal det ikke være forskjell på lønn mellom menn og kvinner, om de gjør samme jobb. Dette er vi enige i. Jeg er også imot kjønnskvotering.
Årsaken til at likestilling ikke har vært ofret nevneverdig plass her, er at vi langt på vei har total likestilling i Norge. Unntaket er kvotering og enkelte andre regler som gir (stort sett) kvinner fordeler fremfor menn. Slike regler er et brudd på prinsippet om likhet for loven - at alle skal ha de samme rettighetene.
Likestilling i den betydning de fleste bruker den idag, er noe helt annet, nemlig resultatlikhet. Når politikere taler om likestilling, handler det stort sett om at kvinner skal ha like mange plasser i styrerommene som menn, eller kvinner skal tjene like mye som menn når de gjør "samme arbeid", eller de vil ha flere menn i omsorgsyrker. Men dette har ingenting med likestilling å gjøre.
Resultatlikheten mange etterlyser, står ofte i skarp kontrast til prinsippet om like rettigheter. Resultatlikheten bygger på gruppetenkning: Kvinner som gruppe skal tjene like mye som menn som gruppe. For å oppnå dette iverksetter staten tiltak, som kvotering. Dermed ofres en gruppes rettigheter for å oppnå et eller annet resultat for en annen, og på forhånd definert, gruppe. Hvorfor mennesker med innovertiss skal ha andre rettigheter enn mennesker med utovertiss, er en gåte for meg.
Når mairon skriver at det ikke skal være forskjell på lønn mellom kvinner og menn når de gjør "samme jobb", har han satt opp et mål uten mening. Hvem skal bestemme hva som er "samme jobb"? Personer som har noenlunde sammenlignbare arbeidsoppgaver, vil ha forskjellig lønn. Lønn er vederlag for arbeidsinnsats, og den skal avtales mellom arbeidsgiver og arbeidstager. I et fritt marked vil da lønnen bestemmes av etterspørselen etter en gitt kompetanse, og det vil kunne være store individuelle forskjeller mellom arbeistagere som har sammenlignbare arbeidsoppgaver. Jeg ser ingen problemer med dette.
Diskriminering er OK – de hellige kuene må dø
Diskriminering anses av mange som noe negativt. ((Et spørsmål som skiller seg vesentlig fra det som drøftes her, er diskriminering som foretas av det offentlige. Offentlig forskjellsbehandling må være saklig begrunnet. Dette handler om likhet for loven og har ingenting med individets frihet å gjøre.)) Egentlig betyr det forskjellsbehandling. Vi diskriminerer daglig.
Vi kysser våre koner og kjærester, men bare klemmer (forhåpentligvis) andre kvinnelige bekjentskaper. Vi snakker med våre venner, hilser på fjernt bekjente og overser glatt de aller fleste vi møter på gaten. Hvis man har misligholdt tidligere kredittavtaler, får man ikke lån. Man får bare leie bolig hvis man har råd til depositumet. På kvinnetoalettet går man bare hvis man er kvinne, på herretoalettet bare hvis man er mann eller medlem av Ottar. Dette er uproblematisk.
Dersom grunnlaget for forskjellsbehandlingen er en av de hellige kuene, stiller imidlertid saken seg ganske annerledes. Listen over hellige kuer inneholder bl.a. religion, hudfarve, etnisk bakgrunn og seksuell legning.
De politisk korrekte har opphøyet disse til ukrenkelige verdier. Ytringsfrihet og eiendomsrett kastes gjerne til ulvene for å passe på de hellige kuene.
Muslimer anses som risikogruppe
Muslimer står bak de fleste terrorangrep i vestlige land. På den bakgrunn vil britiske myndigheter anse muslimer som en risikogruppe i sikkerhetskontrollene på flyplassene. Dersom man kan peke på fellestrekk mellom personer som utgjør en sikkerhetsrisiko, bør det være en selvfølge at slike fellestrekk brukes for å forbedre sikkerheten mest mulig. Hvorvidt en risikogruppe kjennetegnes av religion, tatoveringer, lengde på føttene eller noe annet, spiller ingen rolle.
Forslaget har vekket sterke reaksjoner. Selv ville jeg ikke hatt noe imot at jusstudenter ble grundig sjekket dersom jus-spirer plutselig begynte å sprenge fly over Atlanterhavet. Spørsmålet blir da hvorfor The Muslim Council of Britain protesterer så voldsomt; vil de ikke fly trygt?
Avtalefriheten ofres på de hellige kuers alter
Eiendomsretten innebærer at man kan gjøre hva man vil med sine egne ting, så lenge man ikke skader andre. Privatautonomien, altså retten til å bestemme over seg selv, er et utslag av eiendomsretten til egen kropp. En naturlig følge av dette prinsippet er at man står fritt til å velge om man vil selge noe og hvem man vil selge det til.
Eiendomsretten går selvsagt på den historiske skraphaugen når den møter en hellig ku. Idag er det faktisk straffbart å nekte å selge noe hvis begrunnelsen er den potensielle kjøpers ”... religion eller livssyn, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse ... [eller] homofile legning, leveform eller orientering.”, jf. straffeloven § 349a.
Dette straffebudet fikk utestedet Down Town og en ansatt føle på kroppen i Oslo Tingrett her om dagen. Ifølge retten ble en gruppe gjester nektet servering pga. sin etniske opprinnelse. Følget bestod av fire somaliere og en norsk kvinne. Den ene somalieren var et (påstått) rehabilitert og sjanglende narkovrak som var nesten blind og kunne se litt skremmende ut!
De færreste hadde vel reagert hvis et følge bestående av fem nordmenn, hvorav den ene var en kjent narkoman, ble nektet servering. ”Guilty by association” er fast praksis i utelivsbransjen, og den er antagelig helt nødvendig for å holde orden. Det er ille nok at vi har et straffebud som rammer den som vil velge sine kunder. Det blir enda verre når tingretten på toppen av det hele dømmer på sviktende grunnlag. Den hellige kuen er nok mer verdt enn uskyldspresumsjonen også.
Her er dommen i sin helhet.
Leier søkes: Norsk statsborger
Utleier Stein Skogsberg fikk Likestillings- og diskrimineringsombudet på nakken da han annonserte en bolig til leie. Han stilte nemlig krav om norsk statsborgerskap.
Ifølge ombudet er dette ”indirekte diskriminering” som rammes av husleieloven § 1-8, jf. diskrimineringsloven § 4 tredje ledd:
”Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av forhold som nevnt i første ledd blir stilt særlig ufordelaktig sammenliknet med andre.”
Det siktes da til diskrimineringsgrunnlaget ”nasjonal opprinnelse” i diskrimineringsloven § 4 første ledd. Siden et klart flertall av norske statsborgere også har norsk opprinnelse, medfører kravet om norsk statsborgerskap etter ombudets mening at alle med annen nasjonal opprinnelse blir stilt ”særlig ufordelaktig” sammenlignet med nordmenn.
Og det har sikkert ombudet rett i.
Når jeg leter etter bolig, er det likegyldig for meg hvorfor en utleier eventuelt ikke vil ha meg. Det er ikke min sak. Det er hans hus, hans eiendom og i stor grad hans risiko hvis jeg ødelegger bygningen. Regler som begrenser hans rett til å velge sine avtalepartnere, er grove inngrep i eiendomsretten. Men slikt spiller ingen rolle når det ligger opptil flere hellige kuer i den andre vektskålen.
Skogsberg (utleieren) hevder at kravet om statsborgerskap har en god grunn. Eventuelle erstatningskrav blir langt vanskeligere å inndrive hvis leietager har rømt landet. Etter diskrimineringsloven § 4 fjerde ledd kan forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et ”saklig formål” aksepteres. ((Det stilles også krav om forholdsmessighet, men det er ikke tema for dette innlegget.))
Aftenposten bør kanskje holde seg til nyheter, for jus har den gamle tanten ikke greie på (min uthevning):
”Men det er en dårlig unnskyldning for den diskriminerende annonseteksten. Det samme gjelder påstanden om at utleier bare vil sikre seg økonomisk siden det er umulig å forfølge krav i utlandet hvis leietageren stikker av. Det kunne han ha gjort ved å kreve et depositum. Sannheten er at annonseteksten i klartekst utelukker alle andre enn nordmenn. Skjønt man hadde kanskje blitt vel mottatt om man hadde presentert seg som svensk.”
Utleier har ikke rett til å kreve mer enn seks måneders leie i depositum. Dette vil slett ikke kunne dekke ethvert erstatningskrav mot leietager. Skogsberg har helt rett når han hevder at tvangsinndrivelse overfor personer i utlandet er vanskelig. De som har utenlandsk statsborgerskap, vil ofte ha en slik tilknytning til et annet land at de presumptivt oftere vil stikke av.
Videre vil et så høyt depositum som seks måneders leie er, virke avskrekkende på mange potensielle leietagere. Det er med andre ord ikke så enkelt som Aftenposten vil ha det til. Og man får nok tvangsfullbyrdet krav mot svensker i Sverige.
Dessverre er det godt mulig at Skogsberg taper i likestillingsnemnden, for vi slakter ikke hellige kuer sånn helt uten videre i dette landet.
------------------------
USA vil både spise og beholde kaken
"You can't have your cake and eat it, too."
USA nekter å føre en virkelig krig mot islamistene. Den såkalte "krigen" som kjempes mot terrorisme, innebærer enkelte angrep mot utvalgte land i helt spesielle situasjoner. Dersom USA virkelig ønsket en slutt på islamistenes trussel om å tilintetgjøre vesten as we know it, måtte både altruismen, FN-medlemskap og ønsket om å pisse Europa oppetter ryggen blitt plassert på den historiske skraphaugen. Og en rekke land, herunder Iran, Syria, Libanon og Nord-Korea, måtte fått valget mellom total utslettelse og å anerkjenne livet i vesten.
Isteden anses islamistene som forbrytere, som enkeltindivider spredd rundt i hele verden som må stanses før de stikker nåler i USAs enorme buk. Det er under denne vrangforestillingen at myndighetene innførte bl.a. retten til å avlytte telefonsamtaler uten å gå veien om domstolene.
En føderal dommer ved navn Anna Diggs Taylor har slått fast at en slik praksis er i strid med ytringsfriheten og retten til privatliv. Dommen er blitt kraftig angrepet fra høyresiden, og da gjerne av folk jeg normalt er enig med.
Spørsmålet er hvor langt høyresiden er villig til å gå i å krenke individuelle rettigheter i en lekekrig mot "terrorister". Veien fra telefonavlytting som er unntatt domstolene prøvningsrett, til et totalt overvåkningssamfunn der vårt privatliv er verdt mindre enn islamistenes bønnerop, er ikke lang.
De fleste inngrep i individets rettigheter starter med en begrunnelse som folk flest aksepterer som god. Hvem vil vel bli blåst til himmels mens de sitter trygt i en skyskraper eller i et fly? "JEG snakker jo aldri med terrorister, så hvorfor skulle jeg ha noe imot slik avlytting??" Siden amerikanerne, som europeerne, er bundet på hender og føtter av sin egen moral, sin manglende vilje til å benytte de midler som er nødvendig for å bekjempe fienden, ofrer de velvillig sine egne rettigheter fremfor å drepe de som vil berøve dem alle rettigheter.
Hvis myndighetene fortsetter slik, blir det ikke mye igjen for islamistene å ødelegge.
Kollektivisme og Gaarders eksistens
Gaarder har rett. Vi anerkjenner ikke staten Israel. Problemet er at "vi" er udefinert. "Vi" i denne sammenheng synes å være det store flertall av befolkningen. I den grad man nekter Israel retten til å forsvare seg, innebærer det at man ikke anerkjenner staten Israel.
Kollektivismen er da også Gaarders store problem. Han bruker den selv som våpen når han skriver om israels folk og om seg selv som "vi" i en slik setting. Nå er kollektivismens råtne kanoner vendt mot ham selv, og han forstår ikke hvordan kronikken hans kan anses som antisemittisk. Det er ikke så komplisert. Hvis man idag går til kjernen av det flertallet mener, og sier rett ut at man ikke anerkjenner Israel, blir man nødvendigvis stemplet som jødehater. Dessverre er mange Israel-venner akkurat like kollektivistiske som sine motstandere, og de sprer om seg med begrepet antisemittisme like fort som kommunistene skriker rasisme hver gang noen våger å være motstander av innvandring.
Ved å sette motstandere i bås på denne måten, ved å gjøre dem til en gruppe og en gruppehater, kan man i noen grad ufarliggjøre dem. De færreste tar en rasist eller antisemittist seriøst. Dessverre brukes slike begreper så altfor lett i en opphetet debatt. Det er skittent og har ingenting med saklighet å gjøre.
Selv synes jeg Gaarders innlegg er godt skrevet. Jeg er uenig i alt han skriver, med unntak av hans kritikk av Israels gudegitte rett til eksistens. Her treffer han midt i blinken, og dét poenget alene gjør kronikken verdt å lese. Gaarder skal ha ære for å ha uttrykket sine synspunkter på en interessant og debattvekkende måte, og han skal få all den kritikk hans meninger berettiger. Det er skittent når personangrepene raser fordi det er den enkleste måten å få ham til å tie på.
Når det er sagt, er ikke ytringsfrihet det samme som frihet fra konsekvenser. Gaarder må akseptere at hans kronikk tolkes på forskjellige måter, han har med vilje valgt en skrivestil som åpner for dét. Og han må stå til ansvar for sine meninger.
Men faen ta deg, Gaarder, om du ber om unnskyldning for å ytre deg. Du kan be om unnskyldning hvis du innser at du har tatt feil, men å be om unnskyldning for å åpne munnen - det er å underkjenne din egen eksistens.
Drep fienden
Krig handler bare om én ting: Å drepe fienden. En fast kommentator (mairon) satt spørsmålstegn ved mitt forrige innlegg:
Jeg ser du sier Israel bør starte å skyte direkte på sivile, slik at dem vil slutte å gi sin support til terrororganisasjoner.
Men du har ikke nevnt noen grense? Alle, inkludert 2-3 år gammle barn, som kan finne på å kaste steiner?
La oss ta det andre: Du finner et barn i veikanten, vil du ta det opp å redde barnet? Eller vil du skyte barnet?
Hvor går grensen fra sivile som kan skytes og ikke skytes? Hvis det finnes en slik grense?
Alexander Marriott har skrevet et glimrende tilsvar på CapMag (min uthevning):
War is death and destruction. These are axiomatic truisms about war. Because war is so terrible does not mean we then submit ourselves to things worse that war, worse than death. Such things exist in the world. Such things as slavery, which would certainly come to any free country that refused to defend itself. A life with no hope of liberty and freedom is no life at all. Our country is dedicated to that premise. It took hundreds of thousands of lives to finally realize this goal.
When a country is attacked and a state of war commences there is no such thing as proportional responses and measured retaliations. It is a risk of war, especially when one purposely engages a much stronger opponent, that the response could and probably will be harsh and representative of the maximum damage that opponent can inflict (Israel has not done this as their maximum damage is represented by nuclear weapons). To whine about this is only the cunning move of the terrorists and their backers to play on the downright gullibility of western leaders, including the Israelis who have pledged to avoid civilian casualties.
All casualties in a war are ultimately the responsibility of the party who started the war. This is not a schoolyard fight we are talking about here where schools now hold both parties accountable. The party which attacks, crosses a border, embargoes, etc. first is the party which commences hostilities. The casualties, civilian or otherwise, are the responsibility of those who look to start wars, not those who respond. Once a war commences the attacked party is not obliged to keep a defensive posture, in fact, such a move is unwise, the offensive is how wars are fought if one wishes to win, and winning a war is the quickest way to end it.
Hvis noen lurte, er det dette krigen handler om. Det handler om å forsvare seg mot det som er verre enn døden. Det handler om å forsvare seg mot helvete. Det er i lenker islamistene vil legge alle dem som lever i frihet.
Karma police
Karma police, arrest this man, he talks in maths
He buzzes like a fridge, he's like a detuned radio
Karma police, arrest this girl
her hitler hairdo is making me feel ill
And we have crashed her party
This is what you get, this is what you get
This is what you get, when you mess with usKarma police, I've given all I can, it's not enough
I've given all I can, but we're still on the payroll
...
(Radiohead - "Karma Police" fra albumet OK Computer)
Medietilsynet har på oppfordring fra Canal Digital gitt en uttalelse om hvorvidt det er adgang til å vise usensurert porno på norske tv-skjermer. Ifølge Medietilsynet kan man selvsagt ikke vise sex på TV. Siden tilsynet fikk Høyesterett i trynet i straffesaken mot redaktøren for Aktuell Rapport (Rt. 2005 s. 1628), måtte det finne nye måter å forsvare et forbud på: Barn. Joda, alle vet at små unger sitter oppe langt på natt og ser hardcore porno på Canal+ fordi de uskikkelige foreldrene ikke passer godt nok på. Det er jo ikke frivillig å ha parabol eller kabel-tv, og det er ikke foreldre som skal bestemme hva barn skal se, og det er i hvert fall ikke voksne som skal bestemme hva de selv skal se. Tilsynet antar vel at både ungene og foreldrene er for dumme til å bytte språk eller slå av teksten i de erotiske nattetimer.
Motiv og rettigheter
Jaques Chirac setter spørsmålstegn ved Israels motiv for å bombe Libanons infrastruktur tilbake til middelalderen. Det er underforstått at en eventuelt skjult agenda gjør at Israel ikke har rett til å gjennomføre bombingen.
Under Irak-krigen ble USA utsatt for massiv kritikk. Kritikken bygget i all hovedsak på at USAs reelle motivasjon bak krigen ikke var den samme som den anførte. Dermed hadde ikke USA rett til å føre krig. En rekke teorier var populære:
- Krigen var nødvendig for at kapitalismen ikke skulle gå i dass (klassisk kommunistisk teori - kapitalismen er avhengig av regelmessige kriger for å opprettholde den økonomiske veksten(!)),
- USA var egentlig bare ute etter oljen.
- USA ville etablere en demokratisk araberstat i Midt-Østen som eksempel til etterfølgelse
- etc.
Det er unødvendig å drøfte disse teoriene ved vurderingen av om USA hadde rett til å angripe Irak eller om Israel har rett til å bombe Libanon tilbake til Muhammed-nivå. Motivet er irrelevant for spørsmålet om USA eller Israel har rett til å handle. Motivasjon og rettigheter har ingenting med hverandre å gjøre.
Når media og Chirac trekker inn Israels motivasjon i vurderingen av landets rettigheter, er det for å gjøre debatten til et spørsmål om følelser: Israel er egentlig slemme - de har en ondskapsfull plan. Rettighetene drukner i det følelsemessige jammeret som blir resultatet når media spekulerer vilt i hvilke tanker statslederne gjør seg. Og da blir det bare den vanlige gjørmen som gjenstår: Stakkars han med den lille pistolen, stakkars de som dør i Libanon, særlig barna.
Hva har egentlig skjedd i forholdet mellom Libanon og Israel de siste dagene?
Regjeringspartiet Hizbollah har brukt raketter i angrep på Israel og kidnappet israelske soldater. Myndighetene i Libanon gjør ingenting for å avvæpne Hizbollah eller forhindre at slike angrep skjer.
Det er ingen tvil om at Israel ble angrepet, og det er ingen tvil om at Libanon ikke har gjort en dritt for å forhindre det. Da blir spørsmålet: Er det tvilsomt at Israel har rett til å forsvare seg i en slik situasjon? Svaret er nei, både juridisk og etisk.
Blir svaret et annet hvis man sier at Israel egentlig har hatt lyst til å bombe Libanon i mange år - dette er bare en unnskyldning?
La oss si at du ikke tåler tåler trynet på naboen din og har lyst til å blåse hodet av ham. En dag kidnapper han sønnen din og gir tydelig uttrykk for at han vil drepe både din sønn og deg. Mister du retten til selvforsvar fordi du også har andre motiver for å sende naboen til de evige jaktmarker?