Frihetshaterne hyler igjen
Adresseavisa har publisert en Muhammed-tegning. Avisen hevder riktig nok at dette ikke er den originale Muhammeden, men en nåtidens karikatur som skjuler seg bak religionen for å gjøre faenskap, men det spiller liten trille.
Hylekoret har allerede startet igjen. Koret består av de som hevder at man har ytringsfrihet, men at Islam må respekteres. De hevder at vi er bortskjemte snørrunger som ikke har forståelse for de dypere følelser hos høyverdig religiøse. De fortrenger at det ikke er så mange år siden Norge også var et land der man ble straffet for blasfemi, og at nettopp latterliggjøring, humor og offentlig kritikk har knust de kristenes direkte makt over vår frihet.
Dette er et enkelt valg: Det er et valg mellom tvang og frihet. Hvis du mener noe annet, har du allerede valgt mellom de to.
Plateselskapenes krig
En rekke ganger tidligere har jeg latt meg overraske av plateselskapenes voldsomme vilje til å bruke makt mot egne kunder. Særlig kopisperrer på CD-er og en del forsøk på å forby mekaniske innretninger som gjør det mulig å kopiere musikk (f. eks. CD-brennere), fremstår vel som høydepunkter.
Plateselskapenes interesseorganisasjon, IFPI, ser til Danmark. Der har plateselskapene fått domstolene til å tvinge Tele2 til å stenge kundenes tilgang til The Pirate Bay - en kjent svensk torrent-side. Nå vil IFPI gjøre det samme i Norge.
Det kan være nyttig å være oppmerksom på at The Pirate Bay inneholder utrolig mye rart; piratkopiert musikk, film og programvare, men også mye som ikke er opphavsrettslig beskyttet. Et forbud vil stenge alle ute, både de som laster ned beskyttet materiale, og de som ikke gjør det. Det driter IFPI i.
IFPI har ikke lært av den katastrofale konsekvensen av kopisperrer - at kundene idag får langt bedre produkter ved å laste ned piratkopier enn ved å kjøpe mp3 gjennom autoriserte kanaler. Hvis jeg laster ned lydfiler via ulovlige veier, kan jeg få dem i den kvaliteten jeg vil, og uten latterlige kopisperrer som begrenser hvilke spillere jeg kan spille av musikken på og hvor mange av mine egne pc-er jeg kan nyte sangene på. Jeg bindes heller ikke til formater som fint kan være utdatert om få år, og dermed gjøre sangene verdiløse.
Saken har altså to sider. En prinspiell og en praktisk. Den prinsipielle består i at IFPI gjerne tyr til regelrett sensur og utestengning av uskyldige fra hele nettsider iden tro at det vil føre til økt platesalg. Den praktiske siden er at plateselskapene igjen bekrefter at de er i krig med egne kunder. Selv har jeg kjøpt CD-er i mange år, og jeg har rippet dem til mp3. Alle kopisperrene og angrepene på betalende kunder fra plateselskapene har gjort det enkelt for meg å boikotte selskapene fullstendig. Idag laster jeg ofte ned musikk ulovlig, også fra artister jeg gjerne skulle støttet økonomisk. Mine kroner går ikke til selskaper som gir faen i mine rettigheter.
Jeg har lest såkalte balanserte nettsteder som har vist "forståelse" for dem som laster ned piratkopier, men samtidig hevdet at plateselskapenes latterlige tiltak ikke rettferdiggjør lovbrudd. Jeg er uenig. Den totale mangelen på respekt for mine rettigheter gjør at jeg ikke behøver å respektere plateselskapenes. Jeg laster ned med god samvittighet. Det er ingen tvil om at dette rammer både artister og plateselskaper, men det er selskapene som startet krigen.
Krigen er over når plateselskapene heiser det vite flagget. Hvor mange uskyldige artister som da ligger igjen på slagmarken, vil tiden vise. Men blodet er på plateselskapenes hender.
Vant terroristene krigen på én dag?
Hver gang jeg flyr og hver gang jeg leser om nye overvåkningsstrategier fra maktkåte politikere, tar jeg meg selv i å fundere på om terroristene vant krigen på én dag - 11. september 2001. Terror dreper utrolig få mennesker. Målet med strategien (jeg kaller terror en strategi) er å spre frykt. Flykaprerne 11. september 2001 lyktes over all forventning. Den vestlige ("frie") verden har forandret seg radikalt.
En rekke land har innført straff for å planlegge voldelige handlinger. I de fleste vestlige land, inkludert Norge, var dette utenkelig før dagen da terroristene vant krigen. Hvis Peer Gynt utgjør symbolet på den norske folkesjelen, kan jeg like gjerne vise til ham:
"Å, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det, det skjønner jeg ikke!"
Vi merker ikke så mye til slike bestemmelser, og folk flest gir faen. Det vi merker, er imidlertid sikkerhetskontroller på flyplassene, stadige debatter rundt økt overvåkning og viktigst: Frykten. Mennesket er et enkelt dyr, det gir gjerne opp sin frihet for å sitte trygt foran en varm peis, om så den peisen er i en celle med bevæpnede vakter rundt. I hvert fall så lenge de bevæpnede vaktene påstår at det hele er til for menneskets beskyttelse mot det onde.
EU vil innføre noe som foreløpig kalles eCall, en sort boks i alle biler som ringer hjem dersom man kolliderer. Den serverer nødsentralene info om nøyaktig posisjon og hvordan ulykken har skjedd. Den skal være på plass i alle nye biler i EU (og Norge) innen 2010. Bilbransjen støtter selvsagt planen - det er penger i det. Begrunnelsen er naturligvis at man skal redde liv. Hvor lang tid tar det før politiet ber om å få hente ut GPS-data fra de sorte boksene utenom ulykker dersom det foreligger grunner som er tungtveiende nok? F.eks. planlagt terror i en stor europeisk by?
Flertallet av Norges befolkning er tilhengere av et fullstendig DNA-register over samtlige innbyggere i landet. For å bekjempe kriminalitet, selvsagt. Hvor lang er veien fra et fullstendig DNA-register og sorte bokser i bilene - alt for å verne de uskyldige - til implanterte brikker i ethvert menneske, som forteller staten hvor vi er til enhver tid?
Ingen stat har fjernet all frihet for sitt folk med et håndslag. Det skjer alltid gradvis. Bit for bit. Og hver gang kan frykten brukes som den nødvendige motivasjon. Staten kan peke på den siste terrorhandlingen, den siste småjenta som ble voldtatt av et psykopatisk monster. Hver gang godtar mennesket at cellen blir litt mindre, med litt tykkere vegger og litt flere vakter rundt. Så lenge det er trygt. Så lenge det er fyr i peisen.
Tyveri er en vakker blomst
Språk er makt, og hvis man kan få ”tyveri” til å bety at man beholder egne ting, har man oppnådd mye. Som kommunist, selvsagt.
Erling Folkvord (RV) mener at en ”skattetjuv” ikke kan gå med orførerkjede. Han sier videre:
Nå må han slutte å rygge unna litt etter litt. Vi forlanger at han gir en fullstendig redegjørelse av skattesnusket sitt. Samtidig mener vi han bør fratre som ordfører i Oslo. Han har stjålet av felleskassen til unge og gamle i Oslo, og at han har holdt på dette i 12 år er fullstendig uakseptabelt.
Per Ditlev-Simonsen har tilsynelatende unndratt seg beskatning ved å ha penger på en hemmelig konto i Sveits. Alle vet at alle penger i utgangspunktet tilhører felleskassen til unge og gamle, og at det man får beholde når staten er ferdig, bør man være evig takknemlig for.
RV-erne skiller seg ikke egentlig så mye fra arbeiderpartifolk og andre ikke-arbeidere. Selv har jeg i mange år lurt på hvordan staten fikk dette kravet mot meg. Fra jeg ble født har den norske stat hevdet at den har rett til å tvinge meg til å gi fra meg brorparten av det jeg produserer, bare fordi jeg lever, puster og arbeider. Men jeg har aldri skjønt hvorfor.
Spaceman
There's a fire between us
So where is your God
There's a fire between us
I can't get off the carousel
I can't fall off this world
Nå er visst "alle regjeringer enige" om at jorden varmes opp, og at varmovnen er oss. I store deler av den vestlige verden har vi sett stadig flere eksempler på at miljøvernere har forsøkt å kneble forskere og andre som har påpekt at sammenhengen mellom menneskeskapte utslipp og jordens temperatursvingninger ingenlunde er bevist.
Achim Steiner, sjefen for UNEP (et eller annet FN-organ), sier:
Det fantastiske er at alle regjeringer nå har akseptert det som står i IPCCs sammendrag. Tiden da det kunne stilles spørsmål ved om klimaendringene er menneskeskapt eller ikke, er over.
At en eventuell global oppvarming er menneskeskapt, er i ferd med å bli en gudegitt sannhet. I middelalderen ble man brent på bålet hvis man stilte spørsmål ved Gud eller hans tjeneres vilje. Miljøvernerne er vår tids prester - de forlanger underkastelse. Om du ikke blir brent på bålet hvis du gjør opprør, blir du i hvert fall brent i media.
Etter at væpnet revolusjon gikk i dass i Vesten, måtte de hardbarkede sosialistene finne andre metoder for å kvitte seg med det de hatet mest - eiendomsretten. Teorien om global oppvarming er genial i så måte. Den krever ikke bevis. Vi erstatter kravet om bevis med føre var-prinsippet. Dermed kan vi knuse eiendomsretten under dekke av å beskytte våre fremtidige barnebarn mot en trussel som kan bli virkelighet, uten at vi behøver å føre bevis for den selvsagt. Og hvorfor er akkurat denne trusselen så spesiell? Jo, dersom vi venter til vi har bevis, er det for sent. Da møter vi Jehova, og bare gutta på toppen av vakttårnet kommer til Paradiset.
Jeg kan komme på en haug med andre teorier som kan tilsi bruk av føre var-prinsippet. Felles for dem alle er at det aldri er ført bevis for dem, og at konsekvensen av å anvende prinsippet er en kontinuerlig krenkelse av individets rettigheter.
FNs klimapanel forlanger blind lydighet, og folket er i ferd med å la seg føre. Hvis noen tror at det var noe helt spesielt med tyskere på 1930-tallet, bør de se seg om i nabolaget.
Rajendra Pachauri (bildet) er jo en kul fyr. Ofrer du alt du har på hans teori om at jorden brenner opp innen hundre år - uten å undersøke selv om han har rett?
Ut, Valla, ut!
Selv kunne jeg godt tenkt meg at Valla satt som LO-leder så lenge som mulig, men det er ting som tyder på at hun er på vei ut på glattisen. Ikke akkurat som en vakker, men klumsete Bambi, men som en rabies-befengt flodhest med tydelige psykopatiske trekk.
AP-politikere har ikke fått munnkurv i Valla-saken, noe som er høyst uvanlig i personstrider i Arbeiderpartiet. Det er liten tvil om at Martin Kolberg og Jens Stoltenberg har en plan når de slipper ordet løs i DNA. Hvis jeg setter meg i Kolbergs hode et lite øyeblikk (vræææææææææææææææææl!), tenker jeg:
"OK. Valla er farlig. Hvis hun blir sittende, er hun en forjævlig fiende som kan gjøre livet til sentrale AP-venner (og mitt eget) til et sant helvete. Vi kan altså ikke gå åpent ut og si at hun er en dass. Så hvordan får AP markert motstand mot Valla, slik at Partiet ikke smittes av pesten hennes? Jo, vi slipper ordet løs. Dermed kan fylkesledere og andre som ingen forventer at skal komme med kloke tanker, spre all den dritten om Valla som er nødvendig for å markere den nødvendige avstand til ml-hora. Samtidig har vi sikret oss mot den usannsynlige eventualitet at hun overlever jakten på hennes politiske sjel. Ah, jeg er genial. Jeg fikk ikke Stalins post Partiet uten grunn."
Slik er det nok. Helvete. Jeg må ut av det hodet. NÅ.
Oppdatering: Og nå har Valla fikset en drapstrussel også. Det kaller vi et siste redningsforsøk. Sympatien overvinner kanskje psykopatiassosiasjonene.
Dødens teater
Jeg har tidligere skrevet om Saddams teater. Nå har hans teppe falt for siste gang, og turen går derfor til nye skuespillere. En lang rekke diktatorer har gjort sin opptreden de siste årene, fra fullbårne James Bond-skurkaktige kinamenn i Nord-Korea til samordnede propagandashows med hviterussiske, venezuelanske, cubanske, iranske og nå nicaraguanske (heter det det?) galninger i hovedrollene. Det er der det brister. Disse gutta er ikke gale. Onde, javel. Men ikke gale.
Bush' USA fremstår som en samlende fakkel for disse små diktatorene. Vesten, med USA i spissen, er totalt impotent når Venezuelas president står på talerstolen i FN og kaller George for djevelen selv. Vesten ikke bare virker impotent, men er det. Det er faktisk en betydelig fare for at kukken må amputeres dersom det ikke skaffes passende sykepleiere.
Slik Vesten fremstår idag, er den fullstendig impotent i møtet med diktaturer. Ondskap er et ord som snart bare brukes mot nazisme, og folk tror at man kan reparere diktaturer ved å kaste Amnesty etter dem. Diktatorgjengen vet godt at vi er impotente, at Irak-"krigen" var et siste forsøk på å hoppe i høyet. Derfor kan den danse rundt i visshet om at vi bare har store ord å kaste mot dem, som stort sett har motsatt effekt enn den ønskede. Det impotente Vesten fungerer som en samlende kraft for diktatorer som ellers ville hatt særdeles lite annet å snakke om enn torturerfaringer. Vår impotens består i vår filosofi. Pragmatismen og politisk korrektheten som snart er så hellig i dette landet, at jeg ikke blir overrasket dersom det vedtas en skjønnsmessig straffelov som sanksjonerer alle angrep på "samfunnets beste", gjør oss fullstendig ute av stand til å hanskes med ondskap. Og dere, de politisk korrekte, er de eneste som ikke skjønner det.
Inntil det går et lys opp for dere, får vi andre sitte med pikken i fatle og drømme om ungdommens glansdager.
Et kvalmende krav
Fredsprisvinner Muhammad Yunus bruker sin ferske posisjon som Arafats etterfølger til å presse Telenor. Han holder fattige kvinner i Bangladesh frem som et moralsk bevis for at Telenor må gi fra seg sin eiendom.
Så lenge man godtar at andres behov innebærer et en moralsk rett til å kreve noe av dem som kan gi, har Telenor intet forsvar mot Yunus' angrep. Den som trodde at sosialismen døde med Sovjetunionen, bør tro om igjen. Dogmet "yt etter evne, få etter behov" lever i beste velgående i dag. Hvis du ikke klarer å hoste opp et moralsk forsvar for en privat bedrifts rett til å beholde aksjemajoriteten i et stort selskap som lutfattige og sultende kvinner har behov for, har du selv aldri revet ned dette moralske prinsippet.
Hvis du får en kvalm følelse når du sier til deg selv: "Jeg har rett til å leve i overdådig luksus uten noen gang å gi en krone til et lutfattig menneske som behøver hver krone så mye mer enn meg", er du neppe unik. Men hvis du aksepterer moralske dogmer uten å undersøke deres berettigelse, er du i det minste dum.
Selv føler jeg sinne når folk krever noe av meg uten å tilby gjenytelse. Ja, du leste rett: Sinne. Kravet til slike mennesker forutsetter at mitt liv er deres, at min tid, min evne til å produsere tilhører dem - bare fordi de trenger resultatene av mitt arbeid. Den som blir moralsk indignert når man overser et krav om almisser, anser deg som slave av andres behov. Det finnes intet kompromiss her. Enten tilhører din kropp og det du produserer, deg. Eller så tilhører den alle andre, og du er heldig hvis du får beholde noe.
Pragmatikerne vil selvsagt gulpe opp et kompromiss her også: "Jammen, du har en plikt overfor fellesskapet, for samfunnet. Ingen sier at du må gi alt; vi sier bare at du må ta ansvar."
Så hvem bestemmer hvor stort "ansvaret" mitt skal være? Dersom det ikke er meg selv, eier samfunnet alt jeg produserer, og jeg er en slave av andres oppfatning av mitt "ansvar". Jeg er heldig hvis jeg får beholde noe, og egentlig bør jeg takke samfunnet for at jeg er så privilegert at jeg får penger til internet og tv - åpenbare luksusgoder. Vi ser det samme i skattedebatten: Overskrifter som "de rike får skatteletter" gir inntrykk av at de griske kapitalistiske svina får penger av staten. Sjelden er det noen som påpeker at staten bare tar litt mindre av dem enn i fjor.
Aldri ser vi styrtrike nordmenn hevde at alt de produserer, tilhører dem, at alt staten tar fra dem, er tyveri. Ingen er villige til å forsvare retten til egen eiendom og i ytterste konsekvens: retten til eget liv. Vi kan heller ikke forvente noe slikt forsvar fra Telenor. Det er rått parti. Svakhet og behov er de høyeste moralske faner i dagens samfunn. Hvis Telenor tar opp kampen, blir selskapet liggende som en blodig levning på den moralske slagmarken.
Og det er din feil. Ja, du som gjennom hele denne artikkelen tenker at kompromisset er mulig og at jeg bare er en fundamentalistisk og naïv idiot som ikke lever i den virkelige verden. Det er du som støtter slaveriet. Likevel tenker du på meg som fanatiker.
Lykke til med livet ditt.
Bevis for menneskeskapt global oppvarming
I motsetning til hva mange tror, er det ikke konsensus blant eksperter om hvorvidt menneskene står bak en temperaturøkning på jorden, eller hvordan en slik eventuell temperaturøkning vil utvikle seg. Likevel formidler de fleste skolebøker og media i Norge teorien om menneskeskapt global oppvarming som et vitenskapelig faktum. Nesten daglig kan man lese artikler, som denne i Aftenposten, der klimaendringer i realiteten anvendes som bevis for teorien om menneskeskapt global oppvarming.
Artikkelen nevner selvfølgelig intet om at det har vært vesentlig mindre is i Alpene før, ja, at det faktisk i over halvparten av de siste 10 000 årene har det vært mindre is i Alpene enn det er idag. Man ser en sterk tendens i media til å sile faktum og innspill for å underbygge befolkningens allerede nær sementerte oppfatning av global oppvarming som menneskeskapt.
Klimaforskningen lider dessuten under et par strukturelle problemer som svekker forskernes troverdighet. Grunnforskning blir typisk fremhevet som den reneste og minst subjektive formen for forskning. Det er denne man kan stole på, får man podet inn på videregående. (Det fikk i hvert fall jeg.) Siden det er lite penger å tjene på klimaforskning, sponses denne typisk av nasjonalstatene. Og her dukker problemet opp. Kjernen i argumentasjonen om at grunnforskningen er sannhetssøkende nærmest per definisjon, bygger på at forskeren ikke har økonomiske interesser i resultatet. Han vil altså ikke få penger fra kapitalistiske svin for å komme til den ene eller andre konklusjonen.
Men er det virkelig slik det er? Hvilken stat vil pumpe stadig mer penger inn i klimaforskning dersom forskningen viser at global oppvarming ikke er menneskeskapt? Det er ikke så vanskelig å tenke seg til at klimaforskerne faktisk har sterke økonomiske motiver for å opprettholde myten om menneskeskapt oppvarming av jorden. Arbeidsplassene ville neppe vart særlig lenge dersom man kom til andre resultater.
En rekke andre statlige stillinger og organer fungerer på samme måte. Se for eksempel på de ansatte i naturforvaltningsdirektoratet som driver med naturfredning. Hvis de ikke finner et område i ny og ne som har spesiell og vakker natur som kan fredes, gjør de seg selv overflødige. Kanskje bør man ha det i hodet neste gang noen bæljer om såkalte uavhengige forskere, enten de forsker på klima eller noe annet hvis formål slett ikke er å produsere noe.
Logikk i flere ledd
Venstresiden er generelt skeptisk til USA, og den er enda mer skeptisk til Irak-krigen. Men skepsis skifter selvsagt med brisen i politikken. Demokratene har vunnet valget, og da finner plutselig Erik Solheim ut at Fremskrittspartiet og Høyre bør be om unnskyldning for å ha villet bidra med norske styrker til Irak-krigen.
Det er jo litt uklart hvem Solheim ønsker at partiene skal unnskylde seg overfor, og det er litt uklart når amerikanske velgere ble Solheims etiske ledestjerne, og litt uklart er det også hvorfor FrP og Høyre skal bruke amerikanske velgere som målestokk for rett og galt. Men hvis politikken hadde vært klar og enkel, ville jo kverulanter som meg fått mye mindre å mase om.