Smerten og faenskapet
Smerteinnlegg turde man ikke skrive for mange av. Men nå må det slippes ut litt faenskap her.
Vi har nettopp kjøpt leilighet, og jeg begynte for halvannen måned siden i jobb som advokatfullmektig. Fritid er det lite med. Vi bor i esker, har et gammelt kjøkken vi har tenkt til å bytte ut, etc.
Idag skulle jeg skulle jeg skrive min første forliksklage. Faktum er litt komplisert, og en slik klage tar lang tid for en ung spire å skrive. Jeg har selvsagt en shitload med klær jeg ikke har rukket å vaske, så jeg tok med meg saksmappen hjem og tenkte jeg skulle kjøre noen maskiner og et par tørketromler mens jeg liret av meg juridisk amatørmessighet.
Det gikk til helvete med hornmusikk.
Etter å ha satt til livs et utmerket måltid (kylling og ris med litt deilig saus), skrubbet jeg tallerkner og stappet dem i oppvaskmaskinen. Plutselig merket jeg at jeg ble våt på tærne og tittet litt nysgjerrig ned. Til min forskrekkelse oppdaget jeg at det var vann utover store deler av kjøkkengulvet. Jeg slo av kranen og tittet i skapet under. Ganske riktig - vannet fløt ut av et avløpsrør som var sprunget lekk.
Jeg er en håndverksmessig dass. Det er så vidt jeg klarer å koble opp en vaskemaskin og bygge IKEA-ting. Men jeg har ikke en aller verst logisk sans, så jeg skjønner hvordan rørene henger sammen. Det hjalp skrekkelig lite, siden det slett ikke var bare å skru dem fast. De lekker som et helvete, og nå må jeg vaske opp på badet hvis jeg vil ha en ren tallerken til frokosten imorgen.
Litt vann på gulvet bekymrer meg ikke. Det er imidlertid en viss fare for at det har rent vann ned på baksiden av kjøkkenbenken - og kanskje inn i veggen/gulvet. Hvis denne faren skulle manifestere seg i et skrekkscenario av enn vannskade, er det overveiende sannsynlig at jeg klikker i vinkel.
Men hva er moralen?
Som min enorme tilhengerskare har observert, blogger jeg lite om dagen. Og det som skulle til, var en kveld i smerte.
Men jeg fant en oppkvikker idag også.
Jeg knuller med lyset på.
I følge denne artikkelen fantaserer mørkeknullerne om andre sexpartnere, om tyske pornofilmer der piker banker hverandre blå og gule og om annet faenskap mens de koser seg med sin utkårede. Altså er det lite sannsynlig at jeg trer inn i American Psycho med det første.
Fuck, jeg må finne riktig slips til pinstripe'n imorgen.
Telefonselgere
Hvis du hater telefonselgere like sterkt som jeg gjør, er kanskje dette en god måte å bli kvitt dem på.
Pizza på toget
Dette er kanskje noe å tenke på neste gang man skal på langtur med toget. Maten til NSB er unektelig elendig, så hvorfor ikke bestille en pizza? 
Sunday night blues…
Sjelden smaker en single malt så godt som søndag kveld, etter en helg full av ettertanke. Ettertanke? Ja, kanskje litt mellom alle episodene av Prison Break jeg har stappet i meg. Søndag kveld er uansett en god tid for å tenke litt. Jeg får aldri sove, siden jeg har herpet døgnrytmen effektivt ved være oppe til langt på natt både fredag og lørdag. Dermed ender jeg opp med å sitte for lenge på søndag, ofte med en whisky i hånden og sløret blikk. (Nei, Ernie, det er ikke sløret fordi jeg er beruset, det heter ettertanke, din barbar.)
Nå tok jeg meg nettopp i å harddigge Justin Timberlakes FutureSex/LoveSounds. Greit. Sove. Nå.
V for Vendetta
Når Hollywood skal lage film av gode historier, går det ofte galt. Ikke denne gangen. V for Vendetta er et mesterverk; en fantastisk historie malt med utsøkt presisjon.
V er en mann og en idé, en idé om frihet, om en verden som ikke styres av frykt og det forkrøplende behovet for trygghet. Filmen styres av historien, ikke av actionscenene. De er der de også, men de er underordnet den røde tråden du er tvunget til å følge til endestasjonen.
Jeg skal ikke avsløre plottet, men nøye meg med å si at nydelige Natalie Portman er blitt voksen og gjør en strålende prestasjon som Evey, ungpiken som trekkes inn i krigen, at Hugo Weaving er perfekt i rollen som V, med en mektig stemme som driver fortellingen foran seg – og at dette er en film som simpelthen må sees.
Perspektiver
Jeg har funnet ut at masteroppgaven min er et dødfødt prosjekt, det er lørdag kveld, forkjølelsen herjer i pusterøret og det regner ute. (Det gjorde i hvert fall det da jeg så ut for et par timer siden.) Med andre ord bør jeg se en krigsfilm.
Dagen før eksamen pleier jeg alltid se en krigsfilm. Neida, det er ikke for å oppnå en slags macho-state-of-mind før slaget ved eksamensbordet. Snarere tvert imot: Det handler om perspektiver. Når jeg ser en god krigsfilm, innser jeg at dagliglivet, derunder eksamen, egentlig er ganske uviktig i forhold til de store begivenheter i et menneskes liv.
Så dersom du har trøbbel med nervene eller verden er et eneste kaos, er det bare å slå på eksempelvis Taegukgi, en glimrende koreansk krigsfilm. Den er ikke preget av crappy B-film-effekter, men den har godt skuespill, gode krigsscener, og ikke minst en forbannet god story.
Pallywood
When war is declared, truth is the first casaulty.
Palestina er intet unntak. Denne er det nærmeste et must-see man kommer mht. krigspropaganda. Du vil aldri se på TV2-nyhetene på samme måte igjen.
Operasjon utmelding
Jeg er medlem av statskirken. Jeg er døpt og jeg har aldri meldt meg ut. Resonnementet har vært at siden jeg aldri meldte meg inn, anser jeg meg ikke som medlem. Imidlertid får statskirken penger fordi jeg står oppført i deres registre, og det er en kjent sak at man gjerne må melde seg ut både tre og fire ganger før man får røsket satan av ryggen.
Siden jeg gjerne melder meg ut hvis det medfører at statskirken får mindre penger, iverksettes operasjon utmelding.
Man kan selvsagt ikke gå inn på en webside, skrive inn litt info og BANG, så er man ute av statskirken. Neida. Det finnes en egen forskrift som regulerer inn- og utmelding av statskirken, nærmere bestemt:
Forskrift om innmelding i og utmelding av Den norske kirke
Siden jeg er i hurtiglesningsmodus og ødelagt av en nylig avlagt eksamen, klarte jeg selvsagt å overse bestemmelsen i § 2 annet ledd - utmeldingen må være underskrevet. Jeg som tenkte at jeg skulle sende e-mail. Dengang ei.
En morsom(?) detalj er at man må "dokumentere medlemskapet" dersom Kirkerådet ikke evner å finne utmelderen i sitt register, jf. forskriftens § 2 siste ledd.
Da jeg ikke har den ringeste anelse om hvor jeg finner "kirkebokføreren på bostedet", må jeg vel sende faenskapet til "Kirkerådet (Den norske kirkes medlemsregister)". Men hvor er de? kirken.no må da være stedet å lete ...
OK. Her var det mye rart. 85 % av befolkningen er medlemmer!
Ah, der fant jeg det. Medlemskap.
Kirkerådet vil visst spare seg selv litt arbeid og delegere utmeldingen direkte til de lokale stakkarene, siden de fraviker forskriften og hevder at man må sende utmeldingen direkte til menigheten. Jeg må altså finne ut hvilken meninghet jeg sokner til. Great.
Fortsettelse følger. Forhåpentligvis.
Gammel novelle: Svakhetens seier
Dette er en novelle jeg skrev 15. mars 2003, altså for over tre år siden. Jeg synes den passer ganske godt i disse tider.
SVAKHETENS SEIER
Knitringen fra maskingeværene ligger langt bak i hodet hans. Det eneste Gabriel virkelig hører, er smellene fra sitt eget hjerte. Livet som dundrer gjennom årene hans fra sekund til sekund, livet han lever mellom hvert prosjektil som slynges ut av maskingeværet i hendene hans, livet han lever på bekostning av de sjeleløse lik som dynger seg opp på den andre siden av gaten.
Rundt ham rives verden i filler. To kamerater er såret. Men ingen er døde. Treningen har gitt resultater. Folkemengden der borte blir langsomt men sikkert redusert til en stinkende haug av kjøtt og blod og ben.
Stillheten treffer ham i hodet som en slegge. Flere timer må ha gått siden opptøyene stilnet. Opptøyene, tenker han. Snarere angrepet. De var blitt overrasket på en rutinetur av nesten hundre bevæpnede palestinere. Det sies at Gaza er skjebnens by. Det er ihvertfall dødens. Opprydningsarbeidet har pågått en stund nå. Det som engang var menn og kvinner er lagt i pene rekker på asfalten. Et par journalister har våget seg ut i gatene. De tar bilder av likene. De ser ikke ut til å bry seg særlig om lukten og de ser ikke ut til å være plaget av alle de livløse klumpene rundt føttene deres.
Plutselig forandrer bildet seg. Den ene fotografen skriker ut og begynner å knipse bilder i voldsom fart. Kollegaen slutter seg til ham; kvelden lyser i blitzlamper. Ansiktene deres er som forandret. De ser nesten ... grådige ut. Som gribber hakker de løs med blitzen. Kvinnen og det lille barnet foreviges i det skjærende lyset. Gabriel står som forstenet. Han vet hvilket navn det står på prosjektilet som gjennomboret mor og barn. Han vet at han dør. Og han vet at helvete venter på ham – for ingen synd kan være verre enn denne: Å drepe et uskyldig barn.
Permisjon er det verste han vet. Ingenting er mer smertefullt enn anger og ettertanke. Ikveld, som de fleste andre kvelder, er soldatene på horehus. For å koble av, kanskje få litt utløsning – for raseriet. Det lokale bordellet er som de fleste andre av sitt slag; skittent og mørkt og fullt av nakne kvinner. De fleste av dem er stygge og resten er direkte heslige. Bildet av det døde barnet sitter som spikret til netthinnen hans. Lydene av soldater og horer makter ikke å splintre de brune øynene til et uskyldig offer. Smerten er uutholdelig. Han må ut.
Luften ute på gaten er like klam som innenfor. Barnets brune øyne, blodet, de små hendene. De grafser på sjelen hans, de river i ham fra alle kanter. Han raver frem og tilbake i de trange smugene. Uten å se seg for faller han inn en åpen dør. Ingen dører er åpne i denne byen. Han må ha falt i helvete.
Luften er litt mer levende her inne. Den dempede belysningen avslører et stort rom med vakre bilder på veggene. En smal midtgang deler en rekke benkerader i to; den strekker seg helt opp til et bord med lys. Og en bok. Og et kors. Til slutt går det et lys opp for Gabriel. Han hadde aldri trodd at helvete så ut som en kirke.
- Kan jeg hjelpe deg, barn?
Den mørke stemmen rister de brune øynene. De fylles med tårer, blunker som om de fortsatt er i live. Men det varer bare et sekund før den lille kroppen igjen er gjennomboret av metall og øynene blir matte.
- Jeg, jeg har ... skutt ... drept ... jeg har tatt livet av et barn.
- Rolig. Kom. Sett deg ned. Fortell hva som skjedde.
Bildene truer med å kvele ham. De trykker på fra alle kanter. De er mange nå; mange barn med store brune øyne som ser på ham med forundring. De strekker seg etter ham. Gråter. Dør. De dør og legger seg rundt halsen hans som en kvernsten.
Et vannglass blir presset mot leppene hans. Vannet finner veien ned i svelget og åpner ham opp; han kan se igjen. Endelig får han revet løs ordene.
- Jeg skjøt et barn. Vi hadde en trefning med aggressive opprørere. Blant dem var en kvinne med et barn i armene. Hun skjøt mot meg, jeg returnerte ilden. Hun døde. Barnet ble skutt gjennom hjertet med den samme kulen som drepte moren. Jeg har drept et uskyldig barn. Større synd enn dette kan vel ingen mann begå, hverken i live eller i døden. Det finnes ingen tilgivelse for hva jeg har gjort.
- Det er ingen synd å velge livet fremfor døden. Det er ingen synd å velge Gud fremfor djevelen. Det du har gjort, er ingen synd. Den mor som bruker sitt barn som et skjold, som et gissel, er det ingen tilgivelse for. Men for den mann som utsettes for dette komplott, er det både nåde og tilgivelse å hente. Gud vil aldri sette deg i en situasjon der du har valget mellom synden og døden. De er to sider av samme sak. Djevelen vil alltid bruke den sterkes eneste svakhet mot ham: empatien – medfølelsen for de svake. Aldri må du la dem kutte deg i hælen med din egen smerte. Neste gang, skyt uten å nøle og vit at Gud har velsignet hver eneste kule. Selv om dette er intet å tilgi, tror jeg likevel du trenger å høre syndsforlatelsen.
- Så forlater jeg deg dine synder i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
- Amen.
Det er lyst ute når Gabriel forsiktig setter foten på gaten igjen. Han har ingen begreper om hvor lenge han har vært i kirken. Det er vel på tide å returnere til basen.
Selv om permisjoner er ubehagelige, er det enda verre å returnere fra dem. Troppen har fått i oppdrag å drive rekognosering langt inne i et ukontrollert område. Faren for trefninger stor.
Solen steker. Det er hva man normalt vil kalle en nydelig dag et hvilket som helst sted i verden. Bortsett fra i Gaza. Kappekledde skikkelser gjemmer seg bak vinduskarmene. Her og der høres bønnerop akkompagnert av geværsalver. Soldatene er i helspenn. Automatkarabinene slenges til skulderen ved det minste tegn til bevegelse langs gaten.
Til tross for de dystre utsiktene, ser det ut til at de kommer fra det uten konfrontasjoner denne gangen. De er like ved den sikre sonen da det smeller.
En voldsom eksplosjon sender soldatene sprellende inn i husveggene. Gabriel kjenner den metalliske smaken av blod i munnen. Det ene øyet er lukket. Det er grå- og sortkledde mennesker overalt. Skuddene dundrer i ørene. Sårede soldater ligger strødd på fortauene. Han skviser avtrekkeren av rent instinkt. Rekylen sender skjærende smertestøt gjennom hele armen hans. Skulderen må være ute av ledd. Med ett får han et voldsomt slag i overkroppen og blir kastet i veggen igjen. Blodet siver ut mellom fingrene når han tar seg til siden. Øynene nekter å gi ham pålitelig informasjon. Den røde tåken ligger som et dødsgrep over sjelen. Han vet at dette er prisen han må betale.
Sakte men sikkert klarer han å stavre seg på bena. Døde soldater ligger i dynger gjennom hele gaten. Det ser ut til at terroristene har trodd han var død. Fullstendig i ørske stavrer han mot basen. Så møter han sin bane.
Foran ham står en tildekket kvinne med to mektige venner i sine hender. Et maskingevær og et barn. Gabriel løfter våpenet sitt og sikter mot kvinnen. Han skjelver. Han vil aldri kunne treffe hodet i denne tilstanden. Han kan ikke – han vil ikke – ta enda et uskyldig liv. Skjelvingen øker til han ikke klarer å holde geværet. Han lar det falle. Med et lett dunk treffer det støvet på bakken. Kvinnen smiler. Blikket er døden. Hun er døden og Gabriel vet det. Han faller på kne og venter på sin straff.
Hun skyter ham i kneet. Smerten lyner opp i skrittet. Gabriel skriker. Han ser opp og oppdager at kvinnen løfter geværet i luften med den ene hånden og barnet i været med den andre. Og hun ler. Hun ler rått og triumferende. Barnets øyne følger ham der han sitter på bakken.
Noe klikker, faller på plass. Han henter pistolen fra jakkelommen. Fjerner sikringen. Peker mot den sjokkerte kvinnen. Før hun rekker å skyte igjen, trykker han rolig på avtrekkeren. Én, to, tre ganger. Barnet og kvinnen går overende i en sky av blod.
Endelig fikk han syndsforlatelse. Endelig er såret i hælen og i sjelen leget. Han setter seg til rette og venter på at noen skal komme og hente ham.