Film- og musikkbransjen tapte første slaget
I sommer gikk 23 selskaper og sammenslutninger rettens vei for å tvinge Telenor til å sperre sine kunders nettilgang til The Pirate Bay. Saksøkerne representerer det vesentlige av film- og musikkrettighetshavere.
Bransjen har i årevis kjempet en kamp for sine rettigheter, på bekostning av ytringsfriheten og et fritt internett.
Telenor ble idag frifunnet i Asker og Bærum tingrett. Spesielt interesserte kan lese kjennelsen her.
Tingretten mener Telenor objektivt sett medvirker til ulovlig fildeling, men at denne medvirkningen ikke er rettsstridig. Den sentrale begrunnelsen synes å være:
"Hvis saksøkernes hovedkrav tas til følge, vil dette etter rettens syn føre til en vanskelig håndterbar situasjon i praksis. Det vises til at innholdet på The Pirate Bay, og også andre nettsider, kan endres og faktisk endres hele tiden. Retten legger videre til grunn at Telenor som internettilbyder ikke har noen plikt til å undersøke eller kontrollere hva nettet brukes til, slik at internettilbyderne vil være avhengig av å bli varslet om påståtte ulovligheter. Dette ville føre til at Telenor og andre internettilbydere, som private selskaper, må foreta en vurdering med hensyn til om en aktuell internettside eller tjeneste skal stanses eller ikke. Dette er en type oppgave som vanligvis tillegges det offentlige, og etter rettens syn er det i dagens situasjon unaturlig å tillegge private selskaper et slikt ansvar."
Well done.
Kjennelsen blir garantert anket, og det vil vise seg om dommerne i Høyesterett er for gamle til å forstå hva internett er.
Griseheldige kommuner i nord
Som kjent har fire AP-ordførere i Nord-Norge spilt høyt med innbyggernes penger, og de risikerer å tape 900 millioner kroner. Kommunene har tidligere sagt at de er usikre på hvordan de vil forholde seg til Terra, som solgte dem tjenestene.
Normalt måtte nok kommunene innsett at rettssystemet ville latt dem henge til tørk. De som investerer i
aksjemarkedet, må normalt ta støyten når de blir fattige fremfor rike.
Kommunene har antagelig ikke skjønt det ennå, men VG har sannsynligvis reddet dem fra egen dårskap.
Terra har benyttet informasjonsbrosjyrer som er oversatt fra engelsk, fra det amerikanske markedet. I den engelske originalen er det utfyllende informasjon om risiko, og den betegnes som høy. I den norske utgaven er slik
informasjon systematisk fjernet, i følge VG. Hvis ikke kommunene skjønner at de har en sak nå, er jeg redd man bør stemme frem sauer ved de neste valgene.
Så griseflaks bør ikke engang politikere få lov til å ha.
Et absurd land
Igår vedtok Stortinget de mest omfattende endringene i Grunnloven siden 1814. Delingen mellom Lagtinget og Odelstinget blir borte, lovene vedtas i Stortinget i plenum, stortingsrepresentanter kan ikke lenger være medlem av riksretten og sist men ikke minst: Parlamentarismen kodifiseres.
Nettavisene nevner så vidt saken. Aftenposten er mest opptatt av at forslaget hadde skrivefeil. Dette er et sykt, sykt land.
Diskriminering er OK – de hellige kuene må dø
Diskriminering anses av mange som noe negativt. ((Et spørsmål som skiller seg vesentlig fra det som drøftes her, er diskriminering som foretas av det offentlige. Offentlig forskjellsbehandling må være saklig begrunnet. Dette handler om likhet for loven og har ingenting med individets frihet å gjøre.)) Egentlig betyr det forskjellsbehandling. Vi diskriminerer daglig.
Vi kysser våre koner og kjærester, men bare klemmer (forhåpentligvis) andre kvinnelige bekjentskaper. Vi snakker med våre venner, hilser på fjernt bekjente og overser glatt de aller fleste vi møter på gaten. Hvis man har misligholdt tidligere kredittavtaler, får man ikke lån. Man får bare leie bolig hvis man har råd til depositumet. På kvinnetoalettet går man bare hvis man er kvinne, på herretoalettet bare hvis man er mann eller medlem av Ottar. Dette er uproblematisk.
Dersom grunnlaget for forskjellsbehandlingen er en av de hellige kuene, stiller imidlertid saken seg ganske annerledes. Listen over hellige kuer inneholder bl.a. religion, hudfarve, etnisk bakgrunn og seksuell legning.
De politisk korrekte har opphøyet disse til ukrenkelige verdier. Ytringsfrihet og eiendomsrett kastes gjerne til ulvene for å passe på de hellige kuene.
Muslimer anses som risikogruppe
Muslimer står bak de fleste terrorangrep i vestlige land. På den bakgrunn vil britiske myndigheter anse muslimer som en risikogruppe i sikkerhetskontrollene på flyplassene. Dersom man kan peke på fellestrekk mellom personer som utgjør en sikkerhetsrisiko, bør det være en selvfølge at slike fellestrekk brukes for å forbedre sikkerheten mest mulig. Hvorvidt en risikogruppe kjennetegnes av religion, tatoveringer, lengde på føttene eller noe annet, spiller ingen rolle.
Forslaget har vekket sterke reaksjoner. Selv ville jeg ikke hatt noe imot at jusstudenter ble grundig sjekket dersom jus-spirer plutselig begynte å sprenge fly over Atlanterhavet. Spørsmålet blir da hvorfor The Muslim Council of Britain protesterer så voldsomt; vil de ikke fly trygt?
Avtalefriheten ofres på de hellige kuers alter
Eiendomsretten innebærer at man kan gjøre hva man vil med sine egne ting, så lenge man ikke skader andre. Privatautonomien, altså retten til å bestemme over seg selv, er et utslag av eiendomsretten til egen kropp. En naturlig følge av dette prinsippet er at man står fritt til å velge om man vil selge noe og hvem man vil selge det til.
Eiendomsretten går selvsagt på den historiske skraphaugen når den møter en hellig ku. Idag er det faktisk straffbart å nekte å selge noe hvis begrunnelsen er den potensielle kjøpers ”... religion eller livssyn, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse ... [eller] homofile legning, leveform eller orientering.”, jf. straffeloven § 349a.
Dette straffebudet fikk utestedet Down Town og en ansatt føle på kroppen i Oslo Tingrett her om dagen. Ifølge retten ble en gruppe gjester nektet servering pga. sin etniske opprinnelse. Følget bestod av fire somaliere og en norsk kvinne. Den ene somalieren var et (påstått) rehabilitert og sjanglende narkovrak som var nesten blind og kunne se litt skremmende ut!
De færreste hadde vel reagert hvis et følge bestående av fem nordmenn, hvorav den ene var en kjent narkoman, ble nektet servering. ”Guilty by association” er fast praksis i utelivsbransjen, og den er antagelig helt nødvendig for å holde orden. Det er ille nok at vi har et straffebud som rammer den som vil velge sine kunder. Det blir enda verre når tingretten på toppen av det hele dømmer på sviktende grunnlag. Den hellige kuen er nok mer verdt enn uskyldspresumsjonen også.
Her er dommen i sin helhet.
Leier søkes: Norsk statsborger
Utleier Stein Skogsberg fikk Likestillings- og diskrimineringsombudet på nakken da han annonserte en bolig til leie. Han stilte nemlig krav om norsk statsborgerskap.
Ifølge ombudet er dette ”indirekte diskriminering” som rammes av husleieloven § 1-8, jf. diskrimineringsloven § 4 tredje ledd:
”Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av forhold som nevnt i første ledd blir stilt særlig ufordelaktig sammenliknet med andre.”
Det siktes da til diskrimineringsgrunnlaget ”nasjonal opprinnelse” i diskrimineringsloven § 4 første ledd. Siden et klart flertall av norske statsborgere også har norsk opprinnelse, medfører kravet om norsk statsborgerskap etter ombudets mening at alle med annen nasjonal opprinnelse blir stilt ”særlig ufordelaktig” sammenlignet med nordmenn.
Og det har sikkert ombudet rett i.
Når jeg leter etter bolig, er det likegyldig for meg hvorfor en utleier eventuelt ikke vil ha meg. Det er ikke min sak. Det er hans hus, hans eiendom og i stor grad hans risiko hvis jeg ødelegger bygningen. Regler som begrenser hans rett til å velge sine avtalepartnere, er grove inngrep i eiendomsretten. Men slikt spiller ingen rolle når det ligger opptil flere hellige kuer i den andre vektskålen.
Skogsberg (utleieren) hevder at kravet om statsborgerskap har en god grunn. Eventuelle erstatningskrav blir langt vanskeligere å inndrive hvis leietager har rømt landet. Etter diskrimineringsloven § 4 fjerde ledd kan forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et ”saklig formål” aksepteres. ((Det stilles også krav om forholdsmessighet, men det er ikke tema for dette innlegget.))
Aftenposten bør kanskje holde seg til nyheter, for jus har den gamle tanten ikke greie på (min uthevning):
”Men det er en dårlig unnskyldning for den diskriminerende annonseteksten. Det samme gjelder påstanden om at utleier bare vil sikre seg økonomisk siden det er umulig å forfølge krav i utlandet hvis leietageren stikker av. Det kunne han ha gjort ved å kreve et depositum. Sannheten er at annonseteksten i klartekst utelukker alle andre enn nordmenn. Skjønt man hadde kanskje blitt vel mottatt om man hadde presentert seg som svensk.”
Utleier har ikke rett til å kreve mer enn seks måneders leie i depositum. Dette vil slett ikke kunne dekke ethvert erstatningskrav mot leietager. Skogsberg har helt rett når han hevder at tvangsinndrivelse overfor personer i utlandet er vanskelig. De som har utenlandsk statsborgerskap, vil ofte ha en slik tilknytning til et annet land at de presumptivt oftere vil stikke av.
Videre vil et så høyt depositum som seks måneders leie er, virke avskrekkende på mange potensielle leietagere. Det er med andre ord ikke så enkelt som Aftenposten vil ha det til. Og man får nok tvangsfullbyrdet krav mot svensker i Sverige.
Dessverre er det godt mulig at Skogsberg taper i likestillingsnemnden, for vi slakter ikke hellige kuer sånn helt uten videre i dette landet.
------------------------
Karma police
Karma police, arrest this man, he talks in maths
He buzzes like a fridge, he's like a detuned radio
Karma police, arrest this girl
her hitler hairdo is making me feel ill
And we have crashed her party
This is what you get, this is what you get
This is what you get, when you mess with usKarma police, I've given all I can, it's not enough
I've given all I can, but we're still on the payroll
...
(Radiohead - "Karma Police" fra albumet OK Computer)
Medietilsynet har på oppfordring fra Canal Digital gitt en uttalelse om hvorvidt det er adgang til å vise usensurert porno på norske tv-skjermer. Ifølge Medietilsynet kan man selvsagt ikke vise sex på TV. Siden tilsynet fikk Høyesterett i trynet i straffesaken mot redaktøren for Aktuell Rapport (Rt. 2005 s. 1628), måtte det finne nye måter å forsvare et forbud på: Barn. Joda, alle vet at små unger sitter oppe langt på natt og ser hardcore porno på Canal+ fordi de uskikkelige foreldrene ikke passer godt nok på. Det er jo ikke frivillig å ha parabol eller kabel-tv, og det er ikke foreldre som skal bestemme hva barn skal se, og det er i hvert fall ikke voksne som skal bestemme hva de selv skal se. Tilsynet antar vel at både ungene og foreldrene er for dumme til å bytte språk eller slå av teksten i de erotiske nattetimer.
Drømmeselgeren – Per Danielsen
Per Danielsen, antagelig Norges mest kjente injurieadvokat, har tapt enda en sak.
Det er omtrent umulig å vinne injuriesaker i Norge nå. Egentlig er injurier straffbart, men Den Europeiske Menneskerettsdomstolens innflytelse på norsk rett har medført at ytringsfriheten er blitt styrket på bekostning av vernet mot injurier. Bl.a. som en konsekvens av dette henlegger politiet omtrent alle injuriesaker. Dersom man virkelig vil ha saken for retten, må man altså anlegge en såkalt privat straffesak. Ulempen med dette er at man må dekke saftige saksomkostninger hvis man taper. Per Danielsen er selvsagt kjent med alt dette. Likevel virker det som han fører den ene injuriesaken etter den andre, og absolutt alle jeg har hørt om i media, har han tapt.
Jeg anser det som svært uredelig å ikke informere klientene om det overnevnte. Basert på inntrykket jeg har fått gjennom media, (det kan jo hende han vinner tonnevis av saker, men at media bare rapporterer om dem han taper ... (yeah, right)) virker det klart at Per Danielsen selger drømmer. Han selger et produkt han vet ikke holder mål, og det er trist at fyren får holde på. Kanskje burde han døpes om til marerittselgeren?
(Oppdatering: På toppen av dette presterte han å levere en salæroppgave på 243 000 kroner bare for tingretten! Hvordan noen klarer å svi av så mange timer på en sak som denne, deeeeet ... Vel. Hvis jeg konkluderer her, blir vel jeg nestemann som møter Per Danielsen i retten. Præhæhæ.)
Det er greit å sparke sin utro kone
Gulating Lagmannsrett skal ta stilling til om en mann skal straffes for å ha sparket sin kone på leggen. Generelt vil et spark på leggen kunne straffes som legemsfornærmelse etter strl. § 228 første ledd. Men som vi alle vet, går de fleste leggspark i livet upåaktet hen av politi og domstoler.
Årsakene til dette er flere. For det første er et spark på leggen normalt en bagatell. De færreste går til det skritt at de anmelder overfallsmannen.
For det annet skjer svært mange av sparkene på leggen i en situasjon der det foreligger samtykke fra offeret, eksplisitt eller implisitt. På fotballbanen for eksempel. En legemsfornærmelse kan ikke straffes hvis det foreligger samtykke, jvf. strl. § 235.
Han som sparket, kan også ha handlet i nødverge, han kan ha vært sinnssyk eller av andre årsaker slippe straff.
Det alternativet som er aktuelt i denne saken, er strl. § 228 tredje ledd. Den lyder:
Er en Legemsfornærmelse gjengjældt med en Legemsfornærmelse, eller er ved en saadan en forudgaaende Legemsfornærmelse eller Ærekrænkelse gjengjældt, kan den lades straffri.
I klartekst betyr dette: Man kan slippe straff hvis man sparket fordi man ble utsatt for vold eller en ærekrenkelse. (En annen situasjon reguleres også, nemlig retorsjon, men det er ikke relevant for vår sak.)
Så, hva skjedde i saken med mannen som sparket sin kone i leggen? Jo, hun kom hjem fra en helgetur og fortalte at hun hadde vært utro. Ikke nok med det, men hun fastslo også at dette var den beste helgen hun hadde hatt på mange år.
I tingretten ble mannen frikjent etter denne bestemmelsen, men fagdommeren mente at han skulle straffes. (I straffesaker er det to legdommere og én fagdommer i tingretten.) Fagdommeren har antagelig vært fastlåst i dårlig og gammelt tankegods - det er bare det straffeloven kaller ærekrenkelse som kan medføre straffrihet etter strl. § 228. Og det å fortelle sin mann at man har vært utro og at man har hatt en glimrende helg - det er ingen ærekrenkelse etter straffeloven.
Likevel mener jeg at det må være helt klart at et slikt leggspark ikke bør straffes.
Begrunnelsen for straffrihetsregelen i strl. § 228 er todelt: For det første anser man det som mindre straffverdig å utøve mild vold når man først selv er utsatt for vold eller drittslenging - man har utvist mindre skyld. For det annet, og det er like viktig, er den som har brukt vold eller slengt dritt først, ikke like beskyttelsesverdig som man er til vanlig.
Sett på denne bakgrunn ser man at det er den klanderverdige provokasjon som gjør at "hevnen" ikke straffes. Og det kan neppe være tvilsomt at konens opptreden her var langt mer provoserende enn det aller meste man kan hoste opp av skjellsord. Med andre ord gjør de hensyn som begrunner strl. § 228 tredje ledd, seg gjeldende med full tyngde. Og konklusjonen turde da være klar: Mannen bør "lades straffri".