Religionenes sensurbegjær
Sist gang Muhammed-tegninger skapte bølger fra Danmark til Midt-Østen, var noen overrasket over at kun et kristent tidsskrift våget å trykke tegningene i Norge (Magazinet). De kristne har aldri vært kjent som forkjempere for ytringsfriheten. Europas mørke middelalder kom ikke på tross av kristendommen, men på grunn av den. Maktfordelingen i middelalderen lignet mye på den man ser i muslimske land idag: Religionen styrer samfunnet og benyttes som et effektivt middel til å herske tilnærmet uinnskrenket over befolkningen. Folket på sin side er lydige slaver som underkaster seg idéer som frarøver dem mange av livets største gleder.
Kristendommens høyborg, Vatikanet, har nå, som så mange ganger før, bekreftet sitt behov for å kneble menneskets frihet til å si hva det vil. Vatikanet fordømmer trykkingen av Muhammed-tegningene. Jeg vil hevde at Magazinets tidligere forsvar av Muhammed-tegningene ikke er et resultat av en tro på ytringsfriheten som et ukrenkelig prinsipp, men en følge av hatet mot islam som konkurrerende maktapparat.
Islam og kristendommen har mange likheter. Begge bygger sin forførelse på et grunnleggende prinsipp om bruk av både gulrot og pisk: Uansett hvor jævlig du har det i dette livet, venter et fantastisk paradis på deg når du er ferdig, så lenge du bøyer deg blindt for troen. Hvis du ikke bøyer deg, venter evig tortur i helvete. Takk, hyggelige folk. Tilgivelse my ass.
Religionene baserer seg på at man underkaster fornuften troen. Det som skiller mennesket fra dyret - evnen til å tenke - skal vi altså dumpe til fordel for blind tro. Ytringsfriheten er et resultat av og en pådriver til å tenke. Ytringsfriheten er avgjørende for å kle av religionenes hat mot livet. Ytringsfrihet har alltid vært det første diktatorer begrenser og til slutt eliminerer. Hver eneste gang noen forsøker å begrense ytringsfriheten, spør jeg meg selv hva de har å skjule.