Lommemannen del I – lynsjestemning
Den berømte lommemannen skal være tatt. I følge politiet dreier det seg om én og samme man som kan ha utført overgrep mot flere hundre barn over en periode på 30 år.
Når media blåser opp at en eller annen skikkelig jævlig jævel er tatt, får jeg inntrykk av at venner, naboer og familie får en automatisk reaksjon: ”Endelig fikk de tatt det svinet. Heng ham, heng ham, heng ham!”
Dette er normalt oppegående mennesker som går inn i en blodtørstig trance. Dette er folk som generelt er tilhengere av rettssikkerhet, demokrati og alle de andre godfølelse-ordene.
Men nå har de få eller ingen kritiske spørsmål. De tar for gitt at han er skyldig. Og akkurat denne fyren, han fortjener bare pisken, gapestokken og galgen. Han har ingen rettigheter. Jeg er tilbøyelig til å være enig med Jan Guillou. I "Den indre fiende" skriver han at jo mer alvorlig forbrytelse man er tiltalt for, desto mindre kreves av bevisene for å avsi en fellende dom.
Det er naturligvis nettopp i saker som vekker offentlig avsky, at man har behov for rettssikkerhetsgarantiene. Den eneste informasjonen vi har i saken, stammer fra politiet (gjennom media). Det er ikke politiet eller naboer i lynsjestemning som dømmer levende og døde. Heldigvis.