Dødens teater
Jeg har tidligere skrevet om Saddams teater. Nå har hans teppe falt for siste gang, og turen går derfor til nye skuespillere. En lang rekke diktatorer har gjort sin opptreden de siste årene, fra fullbårne James Bond-skurkaktige kinamenn i Nord-Korea til samordnede propagandashows med hviterussiske, venezuelanske, cubanske, iranske og nå nicaraguanske (heter det det?) galninger i hovedrollene. Det er der det brister. Disse gutta er ikke gale. Onde, javel. Men ikke gale.
Bush' USA fremstår som en samlende fakkel for disse små diktatorene. Vesten, med USA i spissen, er totalt impotent når Venezuelas president står på talerstolen i FN og kaller George for djevelen selv. Vesten ikke bare virker impotent, men er det. Det er faktisk en betydelig fare for at kukken må amputeres dersom det ikke skaffes passende sykepleiere.
Slik Vesten fremstår idag, er den fullstendig impotent i møtet med diktaturer. Ondskap er et ord som snart bare brukes mot nazisme, og folk tror at man kan reparere diktaturer ved å kaste Amnesty etter dem. Diktatorgjengen vet godt at vi er impotente, at Irak-"krigen" var et siste forsøk på å hoppe i høyet. Derfor kan den danse rundt i visshet om at vi bare har store ord å kaste mot dem, som stort sett har motsatt effekt enn den ønskede. Det impotente Vesten fungerer som en samlende kraft for diktatorer som ellers ville hatt særdeles lite annet å snakke om enn torturerfaringer. Vår impotens består i vår filosofi. Pragmatismen og politisk korrektheten som snart er så hellig i dette landet, at jeg ikke blir overrasket dersom det vedtas en skjønnsmessig straffelov som sanksjonerer alle angrep på "samfunnets beste", gjør oss fullstendig ute av stand til å hanskes med ondskap. Og dere, de politisk korrekte, er de eneste som ikke skjønner det.
Inntil det går et lys opp for dere, får vi andre sitte med pikken i fatle og drømme om ungdommens glansdager.