Å holde spøkelser i live
Saddam Hussein ble dømt til døden igår. En rekke europeiske land, inkludert Norge, fordømmer dødsdommen på "prinsipielt" grunnlag. Jeg vet ikke hvilke prinsipper det er tale om, for prinsipper er det lite av i europeisk topp-politikk. Mer interessant er medias påstand om at en henrettelse vil føre til mer vold i Irak.
Historien er ikke blottet for diktatorer som er blitt avsatt - og kommet tilbake. Det mest kjente eksempelet er nok Napoleon. Han ble satt i eksil på Elba i 1814 etter 10 år som enehersker i Frankrike i den verste krigen verden hadde sett. Ett år etter, i 1815, returnerte han med betydelig støtte i den franske hæren for igjen å plage Europa.
Saddams dødsdom splitter Irak. Shia-muslimene jubler, sunniene er pissed. Så lenge han sitter fengslet i Irak, vil alltid tilhengerne hans kjempe for å få ham tilbake på tronen. Som et spøkelse vil han hjemsøke alle dem som mistet venner og familie under diktaturet. Ingen i Irak kan føle seg trygge på at han ikke vil returnere så lenge han er i live.
Dagbladet mener at en henrettelse av Saddam vil gjøre ham til en martyr, og det er kanskje sant. Men en død martyr er mye bedre enn en levende.
November 9th, 2006 - 23:45
Vel, alle disse “grunnene” til at man ikke skal henrette Saddam (han blir martyr, det fører til mer vold), er uansett bare utflukter, for det er virkelig et “prinsipielt” grunnlag som råder. Problemet er bare at dette aldri er blitt definert ut over at “dødsstraff er ondt”. I hele Europa eksisterer det en sterk motstand mot dødsstraff, en følelsesmessig overbevisning om at dette er en styggedom.
Jeg lurer på hvor denne overbevisningen kommer fra, hvordan den oppstod, for det er jo et faktum at dødsstraff ble praktisert i de fleste europeiske land frem til for blott noen årtier siden. De siste i Norge i 1945, og i England sluttet man med hengninger på 50-60-tallet. Så kom det et saftig omskifte. Hva førte til at dødsstraff ble en slik uhyrlighet i Europa?
November 13th, 2006 - 17:03
For meg kan dette kokes ned til følgende:
Pity for the guilty is treason to the innocent – Ayn Rand
November 14th, 2006 - 13:26
Stian: Dødsstraffdebatten er vanskelig, uten tvil. Dødsstraff involverer grunnleggende rettslig og politiske, såvel som eksistensielle moralske og religiøse, spørsmål. Din oppsummering med at motstanden mot dødsstraff er noe vi bare har fått for oss de siste årene, er unødvendig forenkling. Debatten om dødsstraff er ikke ny, og det regner jeg med du vet. Du er sikkert en av dem som har lest Mills forsvar, og synes det er vanskelig å være uenig med ham. Vel .. jeg er også en av dem. Likevel er jeg usikker på om jeg er for eller mot dødsstraff. Det er vanskelig å unngå at dette spørsmålet til syvende og sist avhenger av en følelsesmessig overbevisning, enn så lenge mange av argumentene hviler på en tro.
Dødsstraffen umuliggjør at den dømte forandrer seg, og kompenserer for det onde han eller hun har gjort. Det umuliggjør også en ny begynnelse og en moralsk utvikling hos et individ som av forskjellige grunner har handlet med en korrupt eller fraværende moral. Dessuten involverer dødsstraffen muligheten for irreversible feil. Nettopp fordi døden umuliggjør all kompensasjon for overgrepet et justismordoffer er utsatt for. Jeg tror også jeg heller mot å oppleve rettferdighetsfølelsen ofrene forlanger, ved at gjerningsmannen blir henrettet, som filosofisk falsk. Ingenting kan egentlig kompensere for de livene gjerningsmannen har tatt livet av, og om vi vil tilfredsstille ofrene ved å myrde enda et menneske, kan jeg helle mot å mene at dette bare tilfredsstiller en uproduktiv blodtørst. Det kan skape et hardt, kaldt og tilgivelsesfritt samfunn.
Men min største innsigelse mot dødsstraff, er rett og slett denne: Staten burde ikke få lov til å ta livet av sine borgere. Staten har rett til å begrense handlefriheten såpass at individet ikke klarer å skade andre individer, men å drepe et menneske? Ingen burde ha den retten – så lenge det finnes gode alternativer for å utligne trusselen det mennesket utgjør.
Visste du forresten at det å kle seg i galla-antrekk, har sin språklige rot i menneskene som gikk til ”the gallows” for å få med seg den offentlige henrettelsen? Man kledde seg pent fordi det var en viktig sosial sammenkomst, et høytidsøyeblikk å se mennesker man ikke kjente vri seg i dødskramper på en offentlig scene. Du trenger verken ha lest Shakespeare, Dostojevskij, Camus eller Orwell for å føle gleden over at samfunnet har utviklet seg siden da.
November 15th, 2006 - 11:29
Siden du skriver til Stian, nøyer jeg meg med én bemerkning:
Du skriver at dødsstraff involverer muligheten for irreversible feil. Det har du rett i. Men enhver straff av uskyldige er en irreversibel feil. Dette er ikke et prinsipielt argument mot dødsstraff, men mot straff generelt. Man får ikke tilbake tyve år man har sittet i fengsel. All straff av uskyldige er en forferdelig, men det er kun det følelsemessige aspektet som gjør at dette fremheves særlig ved dødsstraff.
November 15th, 2006 - 13:45
Du må lese setningen som følger: Nettopp fordi døden umuliggjør all kompensasjon for overgrepet et justismordoffer er utsatt for.
Selvfølgelig er det forferdelig om en gal dom stjeler 20 år av en persons liv, det er forferdelig om den stjeler en dag, men i og med at den dømte fortsatt lever når feilen oppdages, ligger muligheten for å kompensere der. Det kan f.eks være så enkelt som oppreisning den dømte selv erfarer. Jeg synes det er en prinsipiell forskjell på å drepe et menneske ved en feil, og det å holde et menneske innesperret ved en feil: I sistnevnte tilfelle kan du slippe ham ut når/om feilen oppdages.
November 15th, 2006 - 13:46
Poenget er jo at det er en ren gradsforskjell. Den uskyldige får ikke tilbake tyve år av sitt liv selv om han mottar penger som plaster på såret. Tapt liv og frihet kan aldri erstattes, og slik er skaden irreversibel uansett. Den eneste effekt en slik oppreisning har, er muligvis å forbedre livskvaliteten i de årene som gjenstår, men dette reverserer jo ingen skade.
Jeg har en klar teori om hvorfor dette argumentet går igjen i diskusjoner om dødsstraff, men jeg tror jeg sparer den til et mulig innlegg om dødsstraff generelt.
November 15th, 2006 - 14:00
Jeg er uenig i at det er en gradsforskjell, og jeg skriver det ganske tydelig: “en oppreisning den dømte selv erfarer.”
November 15th, 2006 - 14:26
Oppreisning er økonomisk erstatning for ikke-økonomisk tap. Begrepet “erstatning” er således ikke treffende, siden tapt tid aldri kan erstattes – den er tapt for alltid. Oppreisningen fungerer som en livskvalitetsforhøyer for den resterende levetid, den reverserer intet.
November 15th, 2006 - 14:40
Aksepterer ikke premisset ditt. Oppreisning involverer også gjenoppretting av sosial eller moralsk anseelse.
Jeg vet ikke om du unngår å se poenget mitt med vilje, men likevel: Erfaringen er en viktig del av det.
November 15th, 2006 - 21:32
Det å unnlate å ty til dødsstraff gir ikke bare rom for en moralsk utvikling hos den dømte – det gir også rom for en moralsk utvikling hos tilhørerne, hos samfunnet rundt. Å unnlate å gi Saddam dødsstraff kunne være den ultimate demonstrasjon av at vi, som pårørende, nekter å ty til samme handling som Saddam selv ville valgt, en demonstrasjon av at det å ha et velutviklet rettssystem fakttisk bedre enn å overlate straffeoppgjør til hvem som helst – “Øye for øye, tann for tann” burde ikke være noe å basere et liberalt samfunn på.