Diskriminering er OK – de hellige kuene må dø
Diskriminering anses av mange som noe negativt. ((Et spørsmål som skiller seg vesentlig fra det som drøftes her, er diskriminering som foretas av det offentlige. Offentlig forskjellsbehandling må være saklig begrunnet. Dette handler om likhet for loven og har ingenting med individets frihet å gjøre.)) Egentlig betyr det forskjellsbehandling. Vi diskriminerer daglig.
Vi kysser våre koner og kjærester, men bare klemmer (forhåpentligvis) andre kvinnelige bekjentskaper. Vi snakker med våre venner, hilser på fjernt bekjente og overser glatt de aller fleste vi møter på gaten. Hvis man har misligholdt tidligere kredittavtaler, får man ikke lån. Man får bare leie bolig hvis man har råd til depositumet. På kvinnetoalettet går man bare hvis man er kvinne, på herretoalettet bare hvis man er mann eller medlem av Ottar. Dette er uproblematisk.
Dersom grunnlaget for forskjellsbehandlingen er en av de hellige kuene, stiller imidlertid saken seg ganske annerledes. Listen over hellige kuer inneholder bl.a. religion, hudfarve, etnisk bakgrunn og seksuell legning.
De politisk korrekte har opphøyet disse til ukrenkelige verdier. Ytringsfrihet og eiendomsrett kastes gjerne til ulvene for å passe på de hellige kuene.
Muslimer anses som risikogruppe
Muslimer står bak de fleste terrorangrep i vestlige land. På den bakgrunn vil britiske myndigheter anse muslimer som en risikogruppe i sikkerhetskontrollene på flyplassene. Dersom man kan peke på fellestrekk mellom personer som utgjør en sikkerhetsrisiko, bør det være en selvfølge at slike fellestrekk brukes for å forbedre sikkerheten mest mulig. Hvorvidt en risikogruppe kjennetegnes av religion, tatoveringer, lengde på føttene eller noe annet, spiller ingen rolle.
Forslaget har vekket sterke reaksjoner. Selv ville jeg ikke hatt noe imot at jusstudenter ble grundig sjekket dersom jus-spirer plutselig begynte å sprenge fly over Atlanterhavet. Spørsmålet blir da hvorfor The Muslim Council of Britain protesterer så voldsomt; vil de ikke fly trygt?
Avtalefriheten ofres på de hellige kuers alter
Eiendomsretten innebærer at man kan gjøre hva man vil med sine egne ting, så lenge man ikke skader andre. Privatautonomien, altså retten til å bestemme over seg selv, er et utslag av eiendomsretten til egen kropp. En naturlig følge av dette prinsippet er at man står fritt til å velge om man vil selge noe og hvem man vil selge det til.
Eiendomsretten går selvsagt på den historiske skraphaugen når den møter en hellig ku. Idag er det faktisk straffbart å nekte å selge noe hvis begrunnelsen er den potensielle kjøpers ”... religion eller livssyn, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse ... [eller] homofile legning, leveform eller orientering.”, jf. straffeloven § 349a.
Dette straffebudet fikk utestedet Down Town og en ansatt føle på kroppen i Oslo Tingrett her om dagen. Ifølge retten ble en gruppe gjester nektet servering pga. sin etniske opprinnelse. Følget bestod av fire somaliere og en norsk kvinne. Den ene somalieren var et (påstått) rehabilitert og sjanglende narkovrak som var nesten blind og kunne se litt skremmende ut!
De færreste hadde vel reagert hvis et følge bestående av fem nordmenn, hvorav den ene var en kjent narkoman, ble nektet servering. ”Guilty by association” er fast praksis i utelivsbransjen, og den er antagelig helt nødvendig for å holde orden. Det er ille nok at vi har et straffebud som rammer den som vil velge sine kunder. Det blir enda verre når tingretten på toppen av det hele dømmer på sviktende grunnlag. Den hellige kuen er nok mer verdt enn uskyldspresumsjonen også.
Her er dommen i sin helhet.
Leier søkes: Norsk statsborger
Utleier Stein Skogsberg fikk Likestillings- og diskrimineringsombudet på nakken da han annonserte en bolig til leie. Han stilte nemlig krav om norsk statsborgerskap.
Ifølge ombudet er dette ”indirekte diskriminering” som rammes av husleieloven § 1-8, jf. diskrimineringsloven § 4 tredje ledd:
”Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av forhold som nevnt i første ledd blir stilt særlig ufordelaktig sammenliknet med andre.”
Det siktes da til diskrimineringsgrunnlaget ”nasjonal opprinnelse” i diskrimineringsloven § 4 første ledd. Siden et klart flertall av norske statsborgere også har norsk opprinnelse, medfører kravet om norsk statsborgerskap etter ombudets mening at alle med annen nasjonal opprinnelse blir stilt ”særlig ufordelaktig” sammenlignet med nordmenn.
Og det har sikkert ombudet rett i.
Når jeg leter etter bolig, er det likegyldig for meg hvorfor en utleier eventuelt ikke vil ha meg. Det er ikke min sak. Det er hans hus, hans eiendom og i stor grad hans risiko hvis jeg ødelegger bygningen. Regler som begrenser hans rett til å velge sine avtalepartnere, er grove inngrep i eiendomsretten. Men slikt spiller ingen rolle når det ligger opptil flere hellige kuer i den andre vektskålen.
Skogsberg (utleieren) hevder at kravet om statsborgerskap har en god grunn. Eventuelle erstatningskrav blir langt vanskeligere å inndrive hvis leietager har rømt landet. Etter diskrimineringsloven § 4 fjerde ledd kan forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et ”saklig formål” aksepteres. ((Det stilles også krav om forholdsmessighet, men det er ikke tema for dette innlegget.))
Aftenposten bør kanskje holde seg til nyheter, for jus har den gamle tanten ikke greie på (min uthevning):
”Men det er en dårlig unnskyldning for den diskriminerende annonseteksten. Det samme gjelder påstanden om at utleier bare vil sikre seg økonomisk siden det er umulig å forfølge krav i utlandet hvis leietageren stikker av. Det kunne han ha gjort ved å kreve et depositum. Sannheten er at annonseteksten i klartekst utelukker alle andre enn nordmenn. Skjønt man hadde kanskje blitt vel mottatt om man hadde presentert seg som svensk.”
Utleier har ikke rett til å kreve mer enn seks måneders leie i depositum. Dette vil slett ikke kunne dekke ethvert erstatningskrav mot leietager. Skogsberg har helt rett når han hevder at tvangsinndrivelse overfor personer i utlandet er vanskelig. De som har utenlandsk statsborgerskap, vil ofte ha en slik tilknytning til et annet land at de presumptivt oftere vil stikke av.
Videre vil et så høyt depositum som seks måneders leie er, virke avskrekkende på mange potensielle leietagere. Det er med andre ord ikke så enkelt som Aftenposten vil ha det til. Og man får nok tvangsfullbyrdet krav mot svensker i Sverige.
Dessverre er det godt mulig at Skogsberg taper i likestillingsnemnden, for vi slakter ikke hellige kuer sånn helt uten videre i dette landet.
------------------------
August 30th, 2006 - 00:41
Meget poengtert innlegg. Jeg har selv skrevet om den hellige kua “Kjønn” i forbindelse med de kraftige reaksjonene forfatteren Ole Idar Kvelvane fikk da han våget å utfordre en vedtatt sannhet.
Forøvrig oppleves nok det å få seg bolig sannsynligvis som et større problem for ikke-etniske nordmenn, siden de ofte finner at de blir avvist av dusinvis av utleiere. Da er det nærliggende for disse å føle at det er deres hudfarve som er årsaken. Selv har jeg aldri måttet oppsøke mer enn to–tre utleiere før jeg fikk tilslag.
Imidlertid endrer ikke dette på det faktum at en leilighet er utleiers eiendom, og at ingen kan tvinge ham til å leie ut til noen han ikke ønsker å leie ut til. Men slik er det få som tenker i Norge i dag. Og hvorfor?