sannhet.net Livet som høyeste verdi.

Gammel novelle: Svakhetens seier

Dette er en novelle jeg skrev 15. mars 2003, altså for over tre år siden. Jeg synes den passer ganske godt i disse tider.

SVAKHETENS SEIER

Knitringen fra maskingeværene ligger langt bak i hodet hans. Det eneste Gabriel virkelig hører, er smellene fra sitt eget hjerte. Livet som dundrer gjennom årene hans fra sekund til sekund, livet han lever mellom hvert prosjektil som slynges ut av maskingeværet i hendene hans, livet han lever på bekostning av de sjeleløse lik som dynger seg opp på den andre siden av gaten.

Rundt ham rives verden i filler. To kamerater er såret. Men ingen er døde. Treningen har gitt resultater. Folkemengden der borte blir langsomt men sikkert redusert til en stinkende haug av kjøtt og blod og ben.

Stillheten treffer ham i hodet som en slegge. Flere timer må ha gått siden opptøyene stilnet. Opptøyene, tenker han. Snarere angrepet. De var blitt overrasket på en rutinetur av nesten hundre bevæpnede palestinere. Det sies at Gaza er skjebnens by. Det er ihvertfall dødens. Opprydningsarbeidet har pågått en stund nå. Det som engang var menn og kvinner er lagt i pene rekker på asfalten. Et par journalister har våget seg ut i gatene. De tar bilder av likene. De ser ikke ut til å bry seg særlig om lukten og de ser ikke ut til å være plaget av alle de livløse klumpene rundt føttene deres.

Plutselig forandrer bildet seg. Den ene fotografen skriker ut og begynner å knipse bilder i voldsom fart. Kollegaen slutter seg til ham; kvelden lyser i blitzlamper. Ansiktene deres er som forandret. De ser nesten ... grådige ut. Som gribber hakker de løs med blitzen. Kvinnen og det lille barnet foreviges i det skjærende lyset. Gabriel står som forstenet. Han vet hvilket navn det står på prosjektilet som gjennomboret mor og barn. Han vet at han dør. Og han vet at helvete venter på ham – for ingen synd kan være verre enn denne: Å drepe et uskyldig barn.

Permisjon er det verste han vet. Ingenting er mer smertefullt enn anger og ettertanke. Ikveld, som de fleste andre kvelder, er soldatene på horehus. For å koble av, kanskje få litt utløsning – for raseriet. Det lokale bordellet er som de fleste andre av sitt slag; skittent og mørkt og fullt av nakne kvinner. De fleste av dem er stygge og resten er direkte heslige. Bildet av det døde barnet sitter som spikret til netthinnen hans. Lydene av soldater og horer makter ikke å splintre de brune øynene til et uskyldig offer. Smerten er uutholdelig. Han må ut.

Luften ute på gaten er like klam som innenfor. Barnets brune øyne, blodet, de små hendene. De grafser på sjelen hans, de river i ham fra alle kanter. Han raver frem og tilbake i de trange smugene. Uten å se seg for faller han inn en åpen dør. Ingen dører er åpne i denne byen. Han må ha falt i helvete.

Luften er litt mer levende her inne. Den dempede belysningen avslører et stort rom med vakre bilder på veggene. En smal midtgang deler en rekke benkerader i to; den strekker seg helt opp til et bord med lys. Og en bok. Og et kors. Til slutt går det et lys opp for Gabriel. Han hadde aldri trodd at helvete så ut som en kirke.

- Kan jeg hjelpe deg, barn?

Den mørke stemmen rister de brune øynene. De fylles med tårer, blunker som om de fortsatt er i live. Men det varer bare et sekund før den lille kroppen igjen er gjennomboret av metall og øynene blir matte.

- Jeg, jeg har ... skutt ... drept ... jeg har tatt livet av et barn.

- Rolig. Kom. Sett deg ned. Fortell hva som skjedde.

Bildene truer med å kvele ham. De trykker på fra alle kanter. De er mange nå; mange barn med store brune øyne som ser på ham med forundring. De strekker seg etter ham. Gråter. Dør. De dør og legger seg rundt halsen hans som en kvernsten.

Et vannglass blir presset mot leppene hans. Vannet finner veien ned i svelget og åpner ham opp; han kan se igjen. Endelig får han revet løs ordene.

- Jeg skjøt et barn. Vi hadde en trefning med aggressive opprørere. Blant dem var en kvinne med et barn i armene. Hun skjøt mot meg, jeg returnerte ilden. Hun døde. Barnet ble skutt gjennom hjertet med den samme kulen som drepte moren. Jeg har drept et uskyldig barn. Større synd enn dette kan vel ingen mann begå, hverken i live eller i døden. Det finnes ingen tilgivelse for hva jeg har gjort.

- Det er ingen synd å velge livet fremfor døden. Det er ingen synd å velge Gud fremfor djevelen. Det du har gjort, er ingen synd. Den mor som bruker sitt barn som et skjold, som et gissel, er det ingen tilgivelse for. Men for den mann som utsettes for dette komplott, er det både nåde og tilgivelse å hente. Gud vil aldri sette deg i en situasjon der du har valget mellom synden og døden. De er to sider av samme sak. Djevelen vil alltid bruke den sterkes eneste svakhet mot ham: empatien – medfølelsen for de svake. Aldri må du la dem kutte deg i hælen med din egen smerte. Neste gang, skyt uten å nøle og vit at Gud har velsignet hver eneste kule. Selv om dette er intet å tilgi, tror jeg likevel du trenger å høre syndsforlatelsen.
- Så forlater jeg deg dine synder i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

- Amen.

Det er lyst ute når Gabriel forsiktig setter foten på gaten igjen. Han har ingen begreper om hvor lenge han har vært i kirken. Det er vel på tide å returnere til basen.

Selv om permisjoner er ubehagelige, er det enda verre å returnere fra dem. Troppen har fått i oppdrag å drive rekognosering langt inne i et ukontrollert område. Faren for trefninger stor.

Solen steker. Det er hva man normalt vil kalle en nydelig dag et hvilket som helst sted i verden. Bortsett fra i Gaza. Kappekledde skikkelser gjemmer seg bak vinduskarmene. Her og der høres bønnerop akkompagnert av geværsalver. Soldatene er i helspenn. Automatkarabinene slenges til skulderen ved det minste tegn til bevegelse langs gaten.

Til tross for de dystre utsiktene, ser det ut til at de kommer fra det uten konfrontasjoner denne gangen. De er like ved den sikre sonen da det smeller.

En voldsom eksplosjon sender soldatene sprellende inn i husveggene. Gabriel kjenner den metalliske smaken av blod i munnen. Det ene øyet er lukket. Det er grå- og sortkledde mennesker overalt. Skuddene dundrer i ørene. Sårede soldater ligger strødd på fortauene. Han skviser avtrekkeren av rent instinkt. Rekylen sender skjærende smertestøt gjennom hele armen hans. Skulderen må være ute av ledd. Med ett får han et voldsomt slag i overkroppen og blir kastet i veggen igjen. Blodet siver ut mellom fingrene når han tar seg til siden. Øynene nekter å gi ham pålitelig informasjon. Den røde tåken ligger som et dødsgrep over sjelen. Han vet at dette er prisen han må betale.

Sakte men sikkert klarer han å stavre seg på bena. Døde soldater ligger i dynger gjennom hele gaten. Det ser ut til at terroristene har trodd han var død. Fullstendig i ørske stavrer han mot basen. Så møter han sin bane.

Foran ham står en tildekket kvinne med to mektige venner i sine hender. Et maskingevær og et barn. Gabriel løfter våpenet sitt og sikter mot kvinnen. Han skjelver. Han vil aldri kunne treffe hodet i denne tilstanden. Han kan ikke – han vil ikke – ta enda et uskyldig liv. Skjelvingen øker til han ikke klarer å holde geværet. Han lar det falle. Med et lett dunk treffer det støvet på bakken. Kvinnen smiler. Blikket er døden. Hun er døden og Gabriel vet det. Han faller på kne og venter på sin straff.

Hun skyter ham i kneet. Smerten lyner opp i skrittet. Gabriel skriker. Han ser opp og oppdager at kvinnen løfter geværet i luften med den ene hånden og barnet i været med den andre. Og hun ler. Hun ler rått og triumferende. Barnets øyne følger ham der han sitter på bakken.

Noe klikker, faller på plass. Han henter pistolen fra jakkelommen. Fjerner sikringen. Peker mot den sjokkerte kvinnen. Før hun rekker å skyte igjen, trykker han rolig på avtrekkeren. Én, to, tre ganger. Barnet og kvinnen går overende i en sky av blod.

Endelig fikk han syndsforlatelse. Endelig er såret i hælen og i sjelen leget. Han setter seg til rette og venter på at noen skal komme og hente ham.