16Jul/063
Det som er galt med norsk litteratur
Her er et glimrende eksempel på hva som er galt med norsk litteratur:
Carl Frode Tiller - "Skråninga"
Så kan man spørre seg hvor fordomsfull det er mulig for meg å være, for du har gjettet riktig hvis du antar at jeg aldri har lest boken. Dette innlegget er i sin helhet bygget på fordommmer og innholdet i den tillenkede artikkel. Men jeg har ikke tenkt til å skrive en bok om mine fordommer av den grunn.
July 17th, 2006 - 07:17
Nå ble jeg nysgjerrig! (Du hadde sikkert ikke ventet annet.) Selv om du ikke trenger å skrive en bok om dine fordommer, så kanskje en liten kommentar på dette meget oppriktige spørsmål kunne passere:
Hvordan representerer denne boken det som er galt med norsk litteratur?
July 17th, 2006 - 12:02
Innlegget er et glimrende eksempel på at man ikke bør skrive ekspressinnlegg når man er dødstrett sent om kvelden. Det jeg antagelig mente med akkurat den boken, var at mer action får man nesten ikke i det som er “toppen” av norsk litteratur.
For de uinnvidde har altså Dagbladet en kåring av det de kaller de 25 beste norske bøkene fra vår tid, og denne listen begynner å bli et slagkraftig argument mot nyere norsk litteratur.
Tilbake til innlegget: Boken synes å handle hovedsakelig om de psykiske reaksjonene på det som skjer – volden, misbruket, isolasjonen. Og dette, sier fordommene mine, er så utrolig typisk for vår samtidslitteratur. Handling er nærmest fraværende, det handler bare om følelser hos stort sett helt vanlige mennesker, og kjedsomheten rammer meg (i mine fordommer) brutalt.
Et bedre eksempel på det overnevnte ville nok vært Trude Marstein – “Plutselig høre noen åpne en dør”, og det ville jeg nok ha sett hvis jeg hadde skrevet innlegget på dagtid.
July 17th, 2006 - 12:21
For seks dager siden postet jeg en kommentar om norsk skjønnlitteratur på forfatteren Eirik Newths blogg, og den illustrerer muligens litt av denne problemstillingen. Særlig forekommer Marsteins bok meg å passe i pludrekategorien (igjen basert på fordom). Mange av disse bøkene som liksom “tematiserer språket” og er fullastet av “humor”, fortoner seg for meg som en slags antilitteratur. De minner meg sterkt om modernismens flukt fra virkeligheten og mimesisdiktningen. Stort sett var den modernistiske litteraturen ment som et bevisst opprør mot “borgerlige normer”, men i hendene på dagens unge kvinner (og enkelte menn) virker dette bare som en knusktørr vaginamonolog.