Den forventede historie
Ikke sjelden når jeg leser bøker, kommer jeg til en passasje hvor jeg har en klar formening om hva som kommer til å skje. Forfatteren har lagt et løp jeg kjenner igjen, tegnet rammene for en intrige hvor jeg ser både hvilket valg hovedpersonene vil ta og hvilke tragiske konsekvenser valget vil ha for dem.
Eksempelvis har det forelskede paret endelig funnet hverandre, og de er trygge på at den slemme drittsekken som tidligere plaget ham eller henne, er impotent. I hvert fall akkurat den dagen eller natten som ligger foran dem. De undervurderer hans kløkt eller hans ondskap, eller tror de er uovervinnelige. Som leser mister jeg innlevelsen fordi det blir så opplagt at det skal ende i tragedie.
Forfatteren gjør to tabber på én gang. Kan hende gjør forfatteren bare én tabbe, men den materialiserer seg i to problemer. Det første problemet er at jeg vet hva som kommer til å skje, og at valget og konsekvensene av valget irriterer meg. Foran meg har jeg side opp og side ned med en historie jeg har klare formeninger om hva vil inneholde, og hvor tragedien fremstår som både kjedelig og meningsløs.
En sjelden gang i blant overrasker våre helter ved å ta den andre veien, ved å velge “rett”. Det kan gjøre meg en smule glad og føre til at jeg gir forfatteren litt mental cred. Jeg lever meg raskt inn i boken og går videre.
Forfatteren har likevel gjort en tabbe, eventuelt har vi problem nummer to. Selv om våre elskede og elskende hovedpersoner skulle velge rett, og dermed få en skjebne som jeg anså som mindre sannsynlig da historien ble forventet, inntar jeg et metaperspektiv. Forfatteren har kanskje bevisst tegnet rammene for en intrige hvor de fleste historier ender i forferdelse, for deretter med vilje å “overraske” med det gode valget. Men selv dette er ofte mislykket. Flittige boklesere har sett historien for mange ganger, forventer den, ser det sannsynlige og tragiske utfallet, men ser også det alternative valget. Dette valget er riktig nok mye bedre både for våre helter og for boken, men vi har uansett å gjøre med dårlige og forutsigbare fortellergrep. Skreddersømmen blir for synlig, og forfatteren har mistet grepet på meg.
Hver gang jeg opplever den forventede historie, tenker jeg at det er altfor mange som får utgitt bøker. Jeg innser at alle kan gjøre feil, også forfattere. Men den forventede historie kommer ofte på et avgjørende tidspunkt og er helt sentral i boken. Forfatteren avslører at han ikke mesterer håndverket. Det er trist at så mange bøker skjemmes av forventede historier, fordi man må grave gjennom så mye kjedelig forutsigbarhet for å finne de sjeldne gullkornene.
Crazy jøder
I New York ligger en av verdens største fotobutikker: B & H Photo Video. Jeg har besøkt butikken begge gangene jeg har vært i byen. Før jeg var der, lurte jeg litt på hvorfor nettbutikken til B & H er stengt fra fredag til lørdag. Men jeg skjønte raskt hvorfor da jeg kom til det store eplet. Butikken eies og drives av ortodokse jøder, og det store flertallet av de ansatte har morsomme hårfrisyrer og kalotter (eller hva det kalles), som tilkjennegir deres religion.
Jeg har ingen innvendinger mot at eierne av en butikk tilpasser åpningstider, kleskoder eller hva det måtte være til sin overtro.
Men jeg har innvendinger mot at ortodokse jøder (eller andre religiøse) forsøker å påtvinge andre sin overtro, uavhengig av om det skjer under parolen respekt for de religiøses overtro eller at Gud vil være slem mot dem som ikke gjør som han sier. Disse galningene med flosshatter og seiersrekker av bad hair days må gjerne irritere seg likbleike over at andre ikke sitter og leser i gamle bøker på lørdagene, men å ty til voldsomme demonstrasjoner og unødvendig skriking i gatene er en helt annen skål.
Det er for øvrig et interessant sprøsmål de istraelske avisene stiller - om det ikke er lite ute av sabbatens ånd å lage opptøyer.
Regnskap og klima
Også har vi mannen som druknet da han krysset en elv som var gjennomsnittlig 15 centimeter dyp. -- W.I.E. Gates
Kanskje er det ikke så underlig at klimadebatten kan virke meningsløs. Klimagjøkene bruker de fleste virkemidler kjent fra tidligere hekseprosesser, men de bruker også regnskaper. Statens forurensningstilsyn mener eksempelvis at CO2 fra biodrivstoff ikke "teller" i klimaregnskapet, mens CO2 fra fossilt drivstoff naturligvis teller.
Begrunnelsen er visstnok at biodrivstoff er "CO2-nøytralt". Busken drivstoffet er laget av, har nemlig i løpet av sitt meningsfylte liv tatt opp i seg like mye CO2 som den gir fra seg når den blir brent drivstoff.
Nettopp.
Jeg er fristet til å peke på at fossilt drivstoff ofte har samme bakgrunnen som biodrivstoff, bare at det fossile har en mye lengre historie. Det avgjørende er altså hvor lenge planten har vært død. Har planten vært død for lenge, er den ikke nøytral, da er den fiendtlig.
Film- og musikkbransjen tapte første slaget
I sommer gikk 23 selskaper og sammenslutninger rettens vei for å tvinge Telenor til å sperre sine kunders nettilgang til The Pirate Bay. Saksøkerne representerer det vesentlige av film- og musikkrettighetshavere.
Bransjen har i årevis kjempet en kamp for sine rettigheter, på bekostning av ytringsfriheten og et fritt internett.
Telenor ble idag frifunnet i Asker og Bærum tingrett. Spesielt interesserte kan lese kjennelsen her.
Tingretten mener Telenor objektivt sett medvirker til ulovlig fildeling, men at denne medvirkningen ikke er rettsstridig. Den sentrale begrunnelsen synes å være:
"Hvis saksøkernes hovedkrav tas til følge, vil dette etter rettens syn føre til en vanskelig håndterbar situasjon i praksis. Det vises til at innholdet på The Pirate Bay, og også andre nettsider, kan endres og faktisk endres hele tiden. Retten legger videre til grunn at Telenor som internettilbyder ikke har noen plikt til å undersøke eller kontrollere hva nettet brukes til, slik at internettilbyderne vil være avhengig av å bli varslet om påståtte ulovligheter. Dette ville føre til at Telenor og andre internettilbydere, som private selskaper, må foreta en vurdering med hensyn til om en aktuell internettside eller tjeneste skal stanses eller ikke. Dette er en type oppgave som vanligvis tillegges det offentlige, og etter rettens syn er det i dagens situasjon unaturlig å tillegge private selskaper et slikt ansvar."
Well done.
Kjennelsen blir garantert anket, og det vil vise seg om dommerne i Høyesterett er for gamle til å forstå hva internett er.
Frihetshaterne hyler igjen
Adresseavisa har publisert en Muhammed-tegning. Avisen hevder riktig nok at dette ikke er den originale Muhammeden, men en nåtidens karikatur som skjuler seg bak religionen for å gjøre faenskap, men det spiller liten trille.
Hylekoret har allerede startet igjen. Koret består av de som hevder at man har ytringsfrihet, men at Islam må respekteres. De hevder at vi er bortskjemte snørrunger som ikke har forståelse for de dypere følelser hos høyverdig religiøse. De fortrenger at det ikke er så mange år siden Norge også var et land der man ble straffet for blasfemi, og at nettopp latterliggjøring, humor og offentlig kritikk har knust de kristenes direkte makt over vår frihet.
Dette er et enkelt valg: Det er et valg mellom tvang og frihet. Hvis du mener noe annet, har du allerede valgt mellom de to.
Religionenes sanne ansikt
Jeg er ikke spesielt tilhenger av religioner og andre ideologier som forsøker å lure folk til å kaste livet sitt i søppeldunken mot håpet om evig lykke på den andre siden av graven. All religion setter tro over fornuft, og tro er ikke egnet til å erkjenne virkeligheten. Noen ganger ser man så klare eksempler på det at selv religiøse får seg en liten oppvekker.
Jeg vil tro at selv enkelte hardbarkede religiøse tullinger konkluderer med at det lille misforsteret ikke er en reinkarnert gud. Men hvis dere galninger tror at deres egen tro er skiller seg fundamentalt fra disse landsbyidiotene, tar dere grundig feil. Dere deler et helt sentralt trekk: Dere har fått det for dere at det er troen som gir sikker kunnskap om livet, og er veien til lykken. Good luck with that.
Religionenes sensurbegjær
Sist gang Muhammed-tegninger skapte bølger fra Danmark til Midt-Østen, var noen overrasket over at kun et kristent tidsskrift våget å trykke tegningene i Norge (Magazinet). De kristne har aldri vært kjent som forkjempere for ytringsfriheten. Europas mørke middelalder kom ikke på tross av kristendommen, men på grunn av den. Maktfordelingen i middelalderen lignet mye på den man ser i muslimske land idag: Religionen styrer samfunnet og benyttes som et effektivt middel til å herske tilnærmet uinnskrenket over befolkningen. Folket på sin side er lydige slaver som underkaster seg idéer som frarøver dem mange av livets største gleder.
Kristendommens høyborg, Vatikanet, har nå, som så mange ganger før, bekreftet sitt behov for å kneble menneskets frihet til å si hva det vil. Vatikanet fordømmer trykkingen av Muhammed-tegningene. Jeg vil hevde at Magazinets tidligere forsvar av Muhammed-tegningene ikke er et resultat av en tro på ytringsfriheten som et ukrenkelig prinsipp, men en følge av hatet mot islam som konkurrerende maktapparat.
Islam og kristendommen har mange likheter. Begge bygger sin forførelse på et grunnleggende prinsipp om bruk av både gulrot og pisk: Uansett hvor jævlig du har det i dette livet, venter et fantastisk paradis på deg når du er ferdig, så lenge du bøyer deg blindt for troen. Hvis du ikke bøyer deg, venter evig tortur i helvete. Takk, hyggelige folk. Tilgivelse my ass.
Religionene baserer seg på at man underkaster fornuften troen. Det som skiller mennesket fra dyret - evnen til å tenke - skal vi altså dumpe til fordel for blind tro. Ytringsfriheten er et resultat av og en pådriver til å tenke. Ytringsfriheten er avgjørende for å kle av religionenes hat mot livet. Ytringsfrihet har alltid vært det første diktatorer begrenser og til slutt eliminerer. Hver eneste gang noen forsøker å begrense ytringsfriheten, spør jeg meg selv hva de har å skjule.
Plateselskapenes krig
En rekke ganger tidligere har jeg latt meg overraske av plateselskapenes voldsomme vilje til å bruke makt mot egne kunder. Særlig kopisperrer på CD-er og en del forsøk på å forby mekaniske innretninger som gjør det mulig å kopiere musikk (f. eks. CD-brennere), fremstår vel som høydepunkter.
Plateselskapenes interesseorganisasjon, IFPI, ser til Danmark. Der har plateselskapene fått domstolene til å tvinge Tele2 til å stenge kundenes tilgang til The Pirate Bay - en kjent svensk torrent-side. Nå vil IFPI gjøre det samme i Norge.
Det kan være nyttig å være oppmerksom på at The Pirate Bay inneholder utrolig mye rart; piratkopiert musikk, film og programvare, men også mye som ikke er opphavsrettslig beskyttet. Et forbud vil stenge alle ute, både de som laster ned beskyttet materiale, og de som ikke gjør det. Det driter IFPI i.
IFPI har ikke lært av den katastrofale konsekvensen av kopisperrer - at kundene idag får langt bedre produkter ved å laste ned piratkopier enn ved å kjøpe mp3 gjennom autoriserte kanaler. Hvis jeg laster ned lydfiler via ulovlige veier, kan jeg få dem i den kvaliteten jeg vil, og uten latterlige kopisperrer som begrenser hvilke spillere jeg kan spille av musikken på og hvor mange av mine egne pc-er jeg kan nyte sangene på. Jeg bindes heller ikke til formater som fint kan være utdatert om få år, og dermed gjøre sangene verdiløse.
Saken har altså to sider. En prinspiell og en praktisk. Den prinsipielle består i at IFPI gjerne tyr til regelrett sensur og utestengning av uskyldige fra hele nettsider iden tro at det vil føre til økt platesalg. Den praktiske siden er at plateselskapene igjen bekrefter at de er i krig med egne kunder. Selv har jeg kjøpt CD-er i mange år, og jeg har rippet dem til mp3. Alle kopisperrene og angrepene på betalende kunder fra plateselskapene har gjort det enkelt for meg å boikotte selskapene fullstendig. Idag laster jeg ofte ned musikk ulovlig, også fra artister jeg gjerne skulle støttet økonomisk. Mine kroner går ikke til selskaper som gir faen i mine rettigheter.
Jeg har lest såkalte balanserte nettsteder som har vist "forståelse" for dem som laster ned piratkopier, men samtidig hevdet at plateselskapenes latterlige tiltak ikke rettferdiggjør lovbrudd. Jeg er uenig. Den totale mangelen på respekt for mine rettigheter gjør at jeg ikke behøver å respektere plateselskapenes. Jeg laster ned med god samvittighet. Det er ingen tvil om at dette rammer både artister og plateselskaper, men det er selskapene som startet krigen.
Krigen er over når plateselskapene heiser det vite flagget. Hvor mange uskyldige artister som da ligger igjen på slagmarken, vil tiden vise. Men blodet er på plateselskapenes hender.
Lommemannen del II – politiets kyniske mediasirkus
Lommemannen hadde solgt mange aviser allerede før politiet påsto at han ble pågrepet. Sjelden har nordmenn elsket å hate noen så sterkt som lommemannen. Derfor var det naturligvis mye prestisje og penger i å levere nyheten om at han var tatt først. Gjerne med bilder og video.
Akkurat det kunne VG gjøre. Ikke bare var de først ute. De var faktisk med politiet da han ble pågrepet. (Oppdatering 18.01.08: Og først når Staff nå rasler med sablene, retter media søkelyset mot dette.) Hvor mange i politiet visste at han skulle pågripes akkurat da? Neppe veldig mange. Men VG var med. Politiet tipset VG på forhånd.
Hvorfor gjorde de det? Er det politiets oppgave å sørge for et live-show fra pågripelser av forbrytere? Hva var formålet med å ta med VG på turen? I tillegg til å ta med VG på arrestasjonen har Kripos uttalt at de er helt sikre på at de har fanget rett mann.
Politiets kyniske bruk av media gjør at det er nærmest umulig for den tiltalte å få en rettferdig behandling ved domstolene. Politiet ser seg blinde på målet – å få noen dømt. Media er som siklende bikkjer i spann - de er bare ute etter å selge flest mulig aviser, uavhengig av om de selger sannhet, rykter eller justismord. Og de lar seg derfor velvillig bruke av politiet.
Jeg har mange ganger irritert meg over at forsvarsadvokater prosederer sakene sine i media. Fra dag én har Staff sammenlignet lommemannens forbrytelser med drap og konkludert med at lommemannen ikke er så ille. Folkets kollektive raseri har truffet Staff som et jordskjelv. Fyren ser ut til å ha ganske god balanse. Oslo-ordfører Fabian Stang har slått politisk mynt på faenskapet og truet med å anmelde Staff.
Normalt ville jeg kritisert Staff for å forhåndsprosedere saken i media. Men politiet har ikke gitt ham noe valg. Flere måneder med énveiskjøring fra politi og media ville avgjort saken før den kom til retten. Staffs prosedyre i tinghuset ville kommet så altfor sent.
Justisminister Storberget skal ha bittelitt cred for å ha presisert at mannen ikke er dømt, uten å forsøke å sanke noen prosenter på meningsmålingene. Kanskje han var redd for en dom mot seg i Strasbourg.
Det kan være verdt å merke seg at politiets skråsikre uttalelser i media er i strid med Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen artikkel 6, nærmere bestemt retten til å bli ansett som uskyldig til det motsatte er bevist. Det er flere eksempler på andre land som er blitt dømt i EMD fordi påtalemyndigheten har forhåndsdømt tiltalte.
Folkets SMS-aksjoner og kollektive vrede bør rettes mot politiet som kjører bulldoser over grunnleggende rettssikkerhetsgarantier, ikke mot den ene mannen som forsvarer tiltalte.
Lommemannen del I – lynsjestemning
Den berømte lommemannen skal være tatt. I følge politiet dreier det seg om én og samme man som kan ha utført overgrep mot flere hundre barn over en periode på 30 år.
Når media blåser opp at en eller annen skikkelig jævlig jævel er tatt, får jeg inntrykk av at venner, naboer og familie får en automatisk reaksjon: ”Endelig fikk de tatt det svinet. Heng ham, heng ham, heng ham!”
Dette er normalt oppegående mennesker som går inn i en blodtørstig trance. Dette er folk som generelt er tilhengere av rettssikkerhet, demokrati og alle de andre godfølelse-ordene.
Men nå har de få eller ingen kritiske spørsmål. De tar for gitt at han er skyldig. Og akkurat denne fyren, han fortjener bare pisken, gapestokken og galgen. Han har ingen rettigheter. Jeg er tilbøyelig til å være enig med Jan Guillou. I "Den indre fiende" skriver han at jo mer alvorlig forbrytelse man er tiltalt for, desto mindre kreves av bevisene for å avsi en fellende dom.
Det er naturligvis nettopp i saker som vekker offentlig avsky, at man har behov for rettssikkerhetsgarantiene. Den eneste informasjonen vi har i saken, stammer fra politiet (gjennom media). Det er ikke politiet eller naboer i lynsjestemning som dømmer levende og døde. Heldigvis.